Genduplisering er ingen darwinistisk tryllekunst

Den darwinistiske forskning vet fortsatt forbløffende lite om hvilke mekanismer som kan ligge til grunn for at det dannes nye livsformer.

I Dagen 25.7 prøver Jarl Giske å dokumentere darwinistisk evolusjon ved å henvise til velkjente mekanismer for genduplisering. Fra naturens side arver høyere livsformer to sett av sine kromosomer og gener, ett fra morslinjen, og ett fra far. Slik sett er vi utstyrt med sikkerhetskopier av våre livsviktige gener.

Men hva skjer om en livsform får dobbelt sett sikkerhetskopier av alle sine gener, slik at den til sammen har fire kopier. Blir det da noe helt nytt? Dette fenomenet er velstudert i biologien, og vi vet en god del om de grunnleggende genetiske mekanismene som er i sving.

Spesielt i planter ser vi denne formen for genduplisering, særlig der plantene lever på steder isolert fra sine slektninger. Fjelltoppene er naturlige laboratorier for slike studier. Disse ligger gjerne langt fra hverandre og har helt andre plante- og dyresamfunn enn de lavere områdene mellom dem.

Dermed fungerer toppene som naturlige, isolerte laboratorier. Her kan nye varianter av planter oppstå i isolasjon, omtrent som ulike arter av finkefugler kunne oppstå på de ulike øyene i Galapagos.

Læstadiusvalmue er en svært sjelden plante fra høyfjellet i nordlige deler av Norge og Sverige. Blomstene er smørgule og sitter på enden av hårete stengler. Trolig har de overlevd siste istid der fjellene stakk opp over isen. Planten er fredet og bare kjent fra noen få fjell i Troms og i Torne lappmark i Sverige.

Navnet skyldes at vekkelsespredikanten og botanikeren Lars Levi Læstadius var den første som fant planten, i 1832, på fjellet Paras i Storfjord kommune. Planten ser nå ut til å være utryddet fra dette fjellet, men jeg har selv funnet denne spesielle blomsten på et av de høye nabofjellene til Paras, i forbindelse med et prosjekt vi har ved Universitetet i Tromsø.

Læstadiusvalmuen er oktoploid, som betyr at den har hele åtte kopier av sine gener. Vi vet at mange plantearter i Arktis bestøver seg selv for å sikre frøsetting under ekstreme forhold når det er lite insekter tilgjengelig. Selvbestøvning innebærer at planteindivider befrukter seg selv ved at pollen overføres fra pollenknappene til arret.

En god forklaring er derfor at en høy grad av selvbestøvning, altså ekstrem innavl, øker fordelene av dupliserte gener. Derved blir den individuelle bærekraften stor ved at hver plante gjemmer på mye av artens genetiske mangfold. Kan hende var det slik Læstadiusvalmuen «sto av» en hel istid på enkelte bare fjelltopper.

Det er stor robusthet og tilpasningsevne bygget inn i skaperverket. Men merk at Læstadiusvalmuen fortsatt ser ut som andre valmuer, og ikke noe annet.

Genduplisering er forholdsvis sjelden hos fisker og dyr. Tilstanden forekommer hos gullfisk og samtlige arter i laksefamilien, eksempelvis ørret og laks. Artene i laksefamilien er utbredt i kalde områder på den nordlige halvkule.

Noen arter er isolerte ferskvannsfisker, mens andre vandrer mellom ferskvann og saltvann i løpet av livet. Øreten er den fiskearten som har størst utbredelse i Norge. Den viser seg å ha svært stor genetisk diversitet, og svært stor variasjon i fargemønster.

Ørretens fragmenterte utbredelse med bestander som lever i svært ulike miljø, gjør den til et av de mest genetisk mangfoldige ryggbeinsdyr på jorda. Arten har stor evne til å danne lokale bestander som utvikler arvelige særtrekk.

Eksempel på dette er den finprikka ørreten på Hardangervidda, og marmorørreten i Otravassdraget. Sjøørreten også er en viktig ressurs langs kysten vår med over 1000 registrerte bestander. Men det er vel likevel ingen av oss med fiskeerfaring som vil ha særlige problemer med å gjenkjenne en ørret?

Nå har laksen fått sitt arvemateriale (genom) kartlagt etter mange års arbeid. Den utvalgte laksen ble gitt navnet Sally. Cirka 50 prosent av Sallys gener har et dobbelt sett kopier. Laksen har altså fire kopier av disse genene, mens det vanlige er to. Laksefamiliens genom ser også ut til å være ustabilt, og kromosomtallet kan variere mellom ca 50 og 80.

Oppdrett av laks er viktig i Norge. Som et et resultat av langvarig forskningsinnsats, som støttes av Forskningsrådet og drives i samarbeid med havbruksnæringen, klarte man å få fram en såkalt triploid laks. Dette medfører at fisken får to kromosomsett fra mor og ett fra far, tilsammen 3 kopier av alle sine kromosomer.

Triploid laks oppnås ved å utsette rognen for høyt trykk i et kammer. Samtidig blir fisken steril, og dermed kan den ikke lenger krysse seg med villaksen. Det er ikke observert andre vesentlige fordeler ved denne laksetypen.

Uttestingen skal gi svar på om steril laks er klar for det kommersielle markedet. Metoden regnes ikke som genmodifisering av mat, men som genmanipulering.

Genduplisering kan altså beskrives som variasjoner over et gitt tema ved at det innføres en høyere toleranse i suboptimale miljøer, altså mikroevolusjon. I mange tilfeller har det negative eller fatale bivirkninger.

Det sier seg nærmest selv at kopiering og plagiering ikke frambringer noe nytt som ikke var der fra før. Duplisering av enkeltgener, kromosomer eller til og med hele genomet, tilfører ingen nye komplekse mekanismer. Biologiske innovasjoner kan ikke begrunnes slik. Det tilføres ingen ny informasjon i de omtalte gener.

Den darwinistiske forskning vet fortsatt forbløffende lite om hvilke mekanismer som kan ligge til grunn for at det dannes nye livsformer.