Farvel til Den norske kirke

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til en kirke som har tilsidesatt Bibelen som Guds ord, og som på systematisk måte har forlatt sitt kristne læregrunnlag, basert på skrift og bekjennelse?

For mange kristne er det svært vanskelig å ta helt og fullt inn over seg betydningen av det åndsregime som har inntatt Den norske kirke.

For det handler til syvende sist om en sann og rett forståelse av evangeliet. Når Guds ord ikke utlegges slik at det blir til syndserkjennelse, omvendelse og tro på Jesus, men kun taler det som klør det syndige mennesket i øret (2. Tim. 4, 3-4 ), det være seg toleranse, tilhørighet, åpenhet og en allmennmenneskelig forståelse av nåde og tilgivelse, kan det ikke lenger bli en sann kristen kirke.

«Det står da vel ikke så ille til, tross alt,» vil man gjerne tenke. Ja, selv enkelte kristne organisasjoner og aviser har funnet det vanskelig å ta et sant oppgjør med Dnk.

Det handler gjerne om å være «inne med», delta i debatten og å være åpen. Vi må for all del ikke stille oss utenfor! Denne åndelige kraftløshet brer nå om seg, og viser seg i rådvillhet og uklarhet om hvordan man egentlig skal forholde seg til Dnk, og konsekvensen er en tiltagende åndelig forvirring.

Mange bibeltro kristne mennesker vet ikke om det egentlig er rett eller galt å stå i Dnk.

For den sosialdemokratiske tenkningen har trengt helt inn i kirkens midte, og preger alt den både taler og gjør. «Vi må jo respektere ulike meninger,» får en høre. Andre kristne slagord, og som er tatt ut av sin sammenheng er gjerne «vi er da ett i Kristus», «Kirkens enhet må bevares», «Det er da mye bra arbeid i Dnk» og så videre.

Men følgene av denne tenkningen er at Guds barn blir de skadelidende, og den enkelte kristne vet snart ikke hvor han eller hun hører hjemme, for det er ingen hyrder for hjorden.

Bak denne tenkningen skjuler deg seg en type sosialdemokratisk og pluralistisk tenkning som er adoptert fra det politiske og verdslige liv, som er bibelfremmed og som må avvises på det sterkeste i Guds menighet.

Et slikt fundament kan den kristne kirke ikke bygge på, fordi den kommer direkte i konflikt med Guds ord. Jesus gjør det helt klart at det er Han som er kirkens fundament. Dette fundament er ikke innholdsløst eller uklart, men får sin mening ut fra alt hva Gud har åpenbart i sitt Ord.

«Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferdighet» (2. Tim. 3,6). Ja, apostelen Johannes uttrykker det så sterkt; «Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.

Om noen kommer til dere (menigheten) og ikke fører denne lære, så ta ikke imot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør.» (2. Joh. vers 9-11). Her understrekes alvoret i å falle fra læren og sannheten i Guds ord.

Hos Paulus leser vi: «Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv, og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss.» (2. Tess. 3, 6). Og videre i 1. Kor 5,9 tales det om at man ikke skal omgås eller spise med en som går for å være en kristen bror, men som ikke lever eller holder seg til Ordet.

En bibeltekst som gjerne trekkes frem til forsvar for å bli stående i Dnk (eller i andre menigheter) er Jesu lignelse om ugresset i hveten (Matt 13,24ff). Lignelsen handler om en mann som sådde godt korn i åkeren. Mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten. Tjenerne ville luke ugresset bort, men fikk til svar at da kom de til å rykke opp hveten sammen med ugresset.

Lignelsen har gjerne blitt brukt som et bilde på menigheten. Men Jesus referer ikke her til menigheten, men verden (åkeren er verden). En utlegning av dette skriftstedet til forsvar for å bli stående i Dnk, og hvor man nær sagt skal akseptere vranglæren (ugresset) blir derfor galt.

Jesus omtaler seg som «Den gode hyrde» (Joh. 10,11ff). Dem som ikke har en sann omsorg for sauene, og som ikke eier dem, er bare leiekar og ikke hyrde. Den norske kirkes ledere er blitt som leiekarer, ja mer enn det, for de er ulv i fåreklær, og har åndelig talt spredd flokken. Ja, selv de prestene som i det lengste har prøvd å verne hjorden, blir nå jaget ut av kirken.

Jesus taler svært alvorlig om vranglærerne og deres ansvar: «Det er ikke til å unngå at forførelser kommer, men ve den som de kommer fra! Det ville være bedre for ham å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen, enn at han skulle forføre en av disse små» (Luk. 17, 1-2).

Både i evangeliene og i brevene finner vi tydelig og klar rettledning til menighetene i de åndelige spørsmålene. Ikke minst advares det kraftig mot vranglæren og dens surdeigs kraft. «Litt surdeig syrer hele deigen!» (Gal 5, 9). Vi finner aldri noe sted i Skriften der vranglæren aksepteres, eller er noe som «hører menighetslivet til».

Derfor er en kirkelig aksept for et to-delt læresyn på homofilt samliv intet annet enn en ukristelig og forkastelig tilnærming. Som kristen hverken kan vi eller skal vi akseptere en slik løgnaktighet.

Åpenbaringsboken taler flere steder om de siste tiders åndelige forførelser. Guds ord retter her advarsler til både myndigheter, menigheten og enkeltmenneske. Vend om, gjør det rette, før det er for sent. Som kristne skal vi ikke lenger ha noe med Den norske kirke å gjøre.

Her gjelder Guds Ord: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager» (Åp. 18, 4.). Og videre i 2. kor. 6,14ff; «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferdighet med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige?» Og videre samme sted: «Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den allmektige.»

Er det ikke mulig å få den «onde» (1. Kor. 5, 13b) ut av Guds menighet, så er det intet annet alternativ enn å si et farvel til Den norske kirke.