Faderen, Sønnen og Ånden er personer

I Dagen 12. juni 2019 protesterer Fred V. Hjortland mot at jeg forstår Den Hellige Ånd i Joh 16: 13 som en person, åpenbart i hannkjønn.

Dette skriftstedet, Joh 16:13 står i den oppsatte prekenteksten for Søndag før pinse, tredje tekstrekke.

Dagen trykket den 31. mai opp igjen en prekenhåndbok jeg hadde skrevet om denne teksten. Der hadde jeg skrevet akkurat disse to tingene: At Jesus omtaler Den Hellige Ånd som en person. Og: At Jesus omtaler ham med et gresk demonstrativt pronomen i hankjønn.

Hjortlands alternativ er at Den Hellige Ånd er upersonlig intetkjønn og at Bibelen ikke lærer Guds tre-enhet. Hjortlands eget ståsted befinner seg altså på utsiden av kristenheten. For hele kristenheten, simpelthen alle kristne trossamfunn, står jo sammen om treenighetslæren.

Samtidig er Hjortland voldsomt opptatt av skriftbeviser, men nesten utelukkende i form av problematiserings- og dekonstruksjons-beviser, og ikke i form av egne positive beviser. Hjortland beviser ikke med noe eget skriftbevis at Den Hellige Ånd er upersonlig. Han bare postulerer dette etter at han først har prøvd å problematisere og dekonstruere alle de bevisene for Åndens personvesen som bibellesere flest finner nesten over alt i Bibelen.

Ta for eksempel Joh 16:7-13 som Hjortland altså berører. I v 13 står det: «Nårhan (gr: «ekeínos») kommer, Sannhetens ånd, skal han veilede dere til hele sannheten». Det er ikke til å komme fra at «ekeínos» (= «han») er et påpekende pronomen i hankjønn.

Hjortlands argument er at dette påpekende pronomenet bare viser grammatisk tilbake på Talsmannen som nevnes seks vers lenger fremme, i vers 7. Der sier Jesus at når han nå går bort, skal han sende Talsmannen (= gresk hankjønnsord) til disiplene. Men har Hjortland med dette levert noe skriftbevis for at Talsmannen, Sannhetens Ånd, ikke er en person, men bare upersonlig intetkjønn?

Nei, det har han ikke. Han har tvert imot hoppet over de seks mellomliggende versene. Der er Den Hellige Ånds gjerning beskrevet som person-utførte handlinger i rammen av en inderlig treenighets-relasjon mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

I v 8 står det at Ånden skal «overbevise verden som synd, rettferdighet og dom». Går det an å forestille seg en slik overbevisnings-virksomhet som noe helt upersonlig. Kan en upersonlig maskin eller en fjellknaus overbevise verden om synd, rettferdighet og dom?

I v 9 står det at Åndens overbevisning om synd – beror på «at de ikke tror på meg». Kan en ikke-person ovebevise noen til Kristus-tro?

I v 10 står det at Åndens overbevisning om rettferdighet – beror på at Jesus selv «går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger». Her bekrefter Faderens mottagelse av Sønnen at Faderen tilkjenner Sønnen den rettferdigheten som den jordiske korsfestelses-dommen fratok ham. Og det skal altså Ånden overbevise oss om. Verset dirrer simpelthen av implisitt treenighetslære.

Og i v 11 står det at Åndens overbevisning om dom – beror på «at denne verdens fyrste er dømt». En fyrste er et personvesen. Han som dømmer ham er også et personvesen. Hvordan kan vi da tenke at Ånden, han som overbeviser oss om dette til tro, ikke er et personvesen?

Alt i alt: Hjortlands kamp mot læren om Guds tre-enhet og Åndens personvesen er (med hensyn til skriftbevis) en aldeles håpløs oppoverbakke, der nesten alt som fins av skriftbeviser taler imot Hjortlands begrunnelsesløse endestasjon.