Et samfunnskritisk perspektiv på negative konsekvenser av innvandring

Det er på ingen måte et oppløftende budskap Halvor Fosli har å komme med i sin nye bok. Dette er boken for den som ønsker å bli utfordret til å bryte med gamle tankemønstre.

«Hva er det som skjer i Norge og resten av Europa i vår tid? Er vi i ferd med å skusle bort rike og harmoniske nasjonalstater preget av rettssikkerhet, demokrati, likestilling og omfattende velferdsordninger i bytte mot noe uprøvd og risikofylt – nemlig flerkulturelle innvandringsstater, drevet fra av formaljuridiske argumenter snarere enn som resultat av demokratiske vedtak, og med den følge at den sosiale tilliten undergraves, utryggheten og polariseringen i det offentlige rom øker og evnen til å finansiere velferdsordningene svekkes vesentlig?»

Sitatet er hentet fra Halvor Foslis ferske bok «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid», og oppsummerer mye av innholdet. Fosli stiller seg klart kritisk til det han oppfatter som en altfor stor innvandring, og til måten, innvandringsspørsmålet er blitt håndtert på politisk og i offentligheten.

Fosli (f. 1961) er sosiolog med magistergradseksamen fra Universitetet i Oslo, og har tidligere blant annet publisert den brageprisnominerte boken «Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska» (Samlaget, 1994) og «Fremmed i eget land» (Fagbokforlaget, 2015). Han har tidligere arbeidet i forlagsbransjen, og vært redaktør for det faglitterære tidsskriftet Prosa.

Sin oppvekst hadde Fosli i Dalen i Vest-Telemark, og som han skriver, er han «født inn i samtlige av de tre tradisjonelle, norske motkulturene: avholdssaken, lekmannsbevegelsen og målsaken». Dermed burde et kritisk samfunnsperspektiv være sikret.

For det er liten tvil om at «Mot nasjonalt sammenbrudd» er et resultat av et kritisk samfunnsfaglig perspektiv, selv om denne betegnelsen oftest er blitt brukt på fremstillinger levert av fagpersoner som tilhører den politiske venstresiden. Forfatteren selv er ikke enkel å plassere politisk, men han tilhører ikke den politiske venstresiden. I 2011 arbeidet han som politisk rådgiver for Senterpartiets stortingsgruppe. Nå er han tatt med som rådgiver i utviklingen av ny politikk i Fremskrittspartiet.

Hva er det så for nasjonalt sammenbrudd det vises til i tittelen på boken? Foslis påstand er at den sterke innvandringen som vi har sett i løpet av de siste tiårene, på sikt vil føre til at nasjonalstaten Norge bryter sammen.

Det flerkulturelle Norge vil det ikke lenger være en nasjonalstat, i betydningen en stat som er kulturelt og religiøst langt på vei homogen. Det vil si en slik stat vi har vært vant til at Norge er, i likhet med mange andre europeiske stater. Fosli argumenterer godt for at vi allerede er langt inne i denne overgangen, og har et vell av eksempler å komme med.

Et sentralt eksempel er situasjonen i Groruddalen øst i Oslo. Ifølge Fosli fører den økende innvandringstettheten her til at den opprinnelige befolkningen flytter ut, eller føler seg fremmedgjort. Det sosiale samholdet og det rike foreningslivet er i ferd med å forvitre, og blir erstattet av utrygghet og tendenser til parallellsamfunn.

Som sosiolog er Fosli opptatt av sosial integrasjon og betingelsene for dette. Det norske samfunnet har vært et samfunn med en stor grad av tillit mellom borgerne. Dette har fått konkrete utslag i at hjemmene til folk har stått ulåste, barn har kunnet leke fritt, unge kvinner har kunnet reise alene med buss stort sett uten å oppleve ubehagelige tilnærmelser fra det annet kjønn og så videre.

Dette handler om tillit, om et felles verdigrunnlag som er blitt konkretisert i allmenne normer som har regulert folks oppførsel, til beste for alle. Fosli viser i boken til at dette er noe som allerede er i ferd med å gå tapt.

Heller ikke han mener at det er mulig å vende tilbake til tidligere tiders kulturelt sett homogene norske samfunn, men han er sterkt insisterende på at det for samfunnsintegrasjonens skyld er nødvendig at innvandrere langt på vei verdimessig og normmessig assimileres inn i den norske kulturen. Dette er naturligvis et kontroversielt anliggende.

Et annet spørsmål som henger sammen med spørsmålet om tillit i et samfunn, gjelder bevaring av velferdssamfunnet. Her siterer forfatteren en annen sosiolog, Sigurd Skirbekk, som i sin bok om nasjonalstaten fra noen år tilbake, skrev at «Å være for velferdsstaten, men mot nasjonalstaten, det er ikke progressivt.

Det er selvmotsigende». Ironisk nok er det gjerne de samme politiske partiene som forfekter en liberal asyl- og innvandringspolitikk som er velferdsstatens fremste forsvarere.

Forfatteren av «Mot nasjonalt sammenbrudd» er tydelig på at vi trenger en nasjonalkonservativ politikk. Det vil si en politikk der den nasjonale kulturen og nasjonale interesser prioriteres, kombinert med at man lytter til de mange velgerne som har blitt forsømt, og til dels fordømt, som uanstendige, fremmedfiendtlige og kunnskapsløse.

Vi kjenner langt på vei dette igjen fra posisjonene fra den norske asyl- og innvandringsdebatten. På den ene siden har vi, som Fosli skriver, «konservative» nordmenn, som ønsker å bevare en homogen nasjonalstat basert på begrenset inn- og utvandring, og som ønsker å fremme en assimileringspolitikk …

På den andre siden har vi «progressive» nordmenn, som mener forestillingen om en norsk nasjon er grunnleggende rasistisk og ekskluderende. De ønsker seg i stedet en flerkulturell nasjon, uten «oss mot dem»-tankegang som det gjerne heter, et land med rom for alle – «et stort, nytt vi», med en kosmopolitisk og nokså nøytral eller universell statsideologi.

I Norge har vi lenge vært i den situasjonen at de «progressive» har behersket de store mediene. De har hatt sterke NGO-er til å tale sin sak, i tillegg til at de har hatt et slags moralsk hegemoni båret frem av det forfatteren kaller «hjertepartiene» i sentrum og på venstresiden. (Merk at Foslis bok kommer på det vesle uavhengige Document forlag.)

Denne skjeve fordelingen har preget offentligheten. Det har heller ikke vært bra for den offentlige samtalen at en del representanter for den «progressive» siden, ofte har vært raskt ute med å stemple meningsmotstandere som «rasister», eller andre benevnelser som ofte virker som en slags universalskjellsord.

Det burde holde å være uenig i sak. Det har vært ødeleggende for den offentlige samtalen meningsmotstandere stemples som moralsk sett dårlige mennesker, slik det dessverre ofte har skjedd når innvandring settes på dagsorden.

Det er på ingen måte et oppløftende budskap Fosli har å komme med i sin nye bok. Dette er boken for den som ønsker å bli utfordret til å bryte med gamle tankemønstre. Vi er ikke bortskjemt når det gjelder samfunnskritiske bøker av denne typen her til lands. Bare det er en god nok grunn til å lese Foslis bok.