En sjaman i kirken

Det har vært mye negativ oppmerksomhet knyttet til det kommende arrangementet «The Princess and the Shaman» i St Petri kirke. Det er derfor nødvendig å komme med noen oppklaringer.

Dette er ikke et kurs i sjamanisme. Det vil ikke bli praktisert noen form for sjamanisme i kirkerommet. Det er derfor heller ikke snakk om noen åndskamp i kirkerommet. Det er altså ikke snakk om å tillate sjamanisme i kirkerommet. Det handler om å la en sjaman få lov til å fortelle om sitt liv og om hva han anser som viktig i sitt åndelige liv.

Er det farlig å snakke om dette? Legitimerer vi sjamanisme ved å la ham få komme til orde? Jeg mener at det ikke er farlig å snakke om det, og jeg mener at vi ikke legitimerer det han står for. Kirken kan velge å ikke forholde seg til sjamanisme, men samfunnet vårt forholder seg til det uansett.

For sjamanisme finnes som en integrert del av vår kultur og vårt samfunn. Dersom vi lukker døren for denne sjamanen sier vi samtidig at en sjaman ikke er velkommen inn i Kirken. Vi må ha rom i Kirken for hele mennesket og for alle mennesker.

Som dialogprest mener jeg det er viktig at Kirken både oppleves som relevant for mennesker, men også at mennesker skal få erfare at hver enkelt og hele deres liv er relevant for Kirken. Det kan mennesker kun få erfare dersom vi virkelig lytter til menneskers livsfortellinger.

Hva er en sjaman? Begrepet sjaman er hentet fra det sibirske tungus-folket og betyr «en som ser». En sjaman er altså en som ser inn i en skjult verden som andre ikke ser. En sjaman er en åndelig leder som har kontakt med det guddommelige og åndelige i naturen og i mennesket. Det finnes mange definisjoner på hva en sjaman er. Kritikken mot dette arrangementet har vært at sjamanisme blir forstått som ondskap og som kontakt med onde ånder som man må beskytte seg mot.

Den diskusjonen er interessant, men det er ikke dette som er tema for arrangementet i St Petri kirke. Sistnevnte definisjon av sjamanisme er uansett en urettmessig forenkling av en mangfoldig kulturtradisjon, og det er ikke denne delen av sjamanisme Shaman Durek representerer.

Neosjamanisme eller moderne sjamanisme har klare trekk av selvutvikling, og finnes som et aspekt av nyåndelighet. Shaman Durek er en slik moderne sjaman, og samtalen mellom han og prinsesse Märtha Louise vil handle om selvutvikling og kjærlighet.

Så i stedet for å beskylde biskop Ådnøy for «mangel på åndelig gangsyn» og for besittelse av «utenomjordisk naivitet», slik Vebjørn Selbekk gjør i lederartikkelen 9.04.19 i Dagen, så kunne han kanskje undersøkt først hva tema for samtalen faktisk er.

Er det Kirken som inviterer til dette arrangementet? Nei, det er ikke kirken som inviterer. Jeg formidlet kontakt mellom prinsessen og kirken, men det er prinsessen som har søkt menighetsrådet om å få leie St Petri kirke til dette arrangementet.

Menighetsrådet satte da som premiss at dialogprest Mathiassen skulle ha en innledning for å sette dette inn i en religionsdialogisk kontekst under arrangementet i kirkerommet. For oss handler dette om hva det vil si å være kirke i et flerkulturelt samfunn. Dersom det hadde vært Kirken som inviterte til dette arrangementet, så ville det vært gratis, men slik er det altså ikke.

Skal slikt tillates i et kirkerom? Vi mener det er viktig at Kirken åpner opp for samtaler om menneskers åndelige søken. Vi setter en tydelig grense på at utøvelse av sjamanisme ikke ville vært akseptabelt, men en samtale er noe ganske annet.

Det er stor forskjell på å åpne kirkerommet for sjamanisme og å åpne kirkerommet for en person som er en sjaman. Selbekk skriver videre at det er «den rojale auraen» til prinsessen som gjør at Kirken åpner døren for en slik samtale. Også her tar Selbekk feil.

Domkirken og St Petri menighet er en inkluderende og raus menighet. Vi har tidligere hatt lignende samtaler med ledere fra andre religioner og livssyn i St Petri, blant annet leder for alternativmessen, imam og leder i Human-etisk forbund.

Kirkelig dialogsenter definerer religionsdialog som det å se etter gudsnærvær i alle mennesker, over alt og i alle samfunn. Det finnes ikke noe sted hvor Gud ikke er, og vi er alle skapt i Guds bilde.

Vi ønsker at mennesker skal oppleve at det er plass for deres åndelige søken i kirken. Og vi ønsker at mennesker skal bli møtt i kirken med respekt, raushet og omsorg. Slik vitner vi om evangeliet, om det gode budskap, om en som elsket oss så høyt at han var villig til å dø for oss. Og vi bekjenner oss til en Gud som er kjærlighet og som vil at vi mennesker skal leve i kjærlighet til hverandre.