Demoniseringen av Norge

At en barnevernssak fra et lite sted i Sogn og Fjordane skulle utvikle seg til å bli en internasjonal omdømmeutfordring for Norge hadde de færreste fantasi nok til å forutse. Men nå er det akkurat det som er i ferd med å skje.

Lørdag har støttespillerne til den norsk-rumenske familien fra Naustdal tillyst demonstrasjoner i en rekke land. Det er ventet tusenvis av deltagere på det som har blitt forhåndsannonsert som en «D-dag» for Norge.

Naustdal-saken er envond, vanskelig og tragisk sak. For barna. Og for foreldrene. Det er å håpe at det snart er mulig å la denne familien gjenforenes. Det har allerede skjedd med det ene av de fem barna som var akuttplassert.

Det som uansett ikke gjør denne krevende situasjonen bedre, er den kommunikasjonsstrategien som familiens støttespillere fra første stund har lagt seg på.

Det virker som det har vært et mål å feilinformere mest mulig om både Norge ognorsk barnevern. I de første oppslagene som ble spredt i internasjonale kristne medier før jul, het det at Norge er et land der man kan risikere å miste omsorgen for sine barn dersom man ønsker å gi dem en kristen oppdragelse.

Dessverre har ikke denne typen alvorlig desinformasjon avtatt. Den har heller økt i styrke og fremstår nå som det bærende elementet i kampanjen for å få barna tilbakelevert til foreldrene.

Et nytt og grelt eksempel på det er en artikkel som nå spres internasjonalt på kampanjens nettsider forut for lørdagens  demonstrasjoner.

Den er skrevet av en av familiens amerikanske advokater, Peter Costea, og har tittelen «66.6 hours in Norway». Advokaten besøkte Norge i februar og skal angivelig ha tilbrakt 66,6 timer på norsk jord.

Tallkombinasjonen 666 er selvfølgelig valgt som et retorisk knep. Vanligvis deles jo ikke timer opp i desimaler på denne måten. Og innholdet i artikkelen representerer da også virkelig en demonisering av Norge. Costea fremstiller landet vårt som en slags krysning mellom u-land og kommuniststat.

I advokatens øyne er Norge et tilbakestående land. Veiene er elendige. Det bor nesten ikke folk her. Vi bruker visstnok bare vedovner - og ikke sentralfyring - for å varme opp husene våre. Og de elektriske anleggene er så gammeldags at man risikerer å få elektrisk støt når man slår på lyset.

Advokaten, som selv kommer fra Texas, besøkte et shoppingsenter i Bergen og gav en malerisk beskrivelse - om enn i mørke farger - av visitten sin:

«Utenfor strømmet snøblandet regn ned og på innsiden var taket lekk. Her og der så jeg bøtter på gulvet som samlet opp det dryppende vannet».

Med litt godvilje kan man kanskje se humoren i denne tydeligvis svært så distingverte verdensmannens ublide møte med Vestlandsklimaet. Like morsom er imidlertid ikke de samfunnsmessige vrangforestillingene han nå sprer om Norge.

Peter Costea har funnet ut at det spesielt er to institusjoner som den norske stat bruker for undertrykke foreldres rettigheter, skolen og Barnevernet. På skolen spør personalet barna rutinemessig og nøye ut om forholdene i hjemmet. Om de blir servert godteri og sukkerholdig drikke. Om hvilke temaer foreldrene snakker med dem om.

Og når det skal arrangeres bursdager er det skolen som setter opp invitasjonslistene. De bare overleveres foreldrene som har vær så god å følge instruksjonene.

I skolens regi blir elevene også jevnlig vist pornografi fra de er tolv år gamle. Og fra 14-årsalderen har skolen instruert foreldrene til å gi barna noe som heter «fritid». Den skal hovedsaklig brukes til å utforske seksuell identitet, og foreldrene har ikke rett til å stille noen spørsmål til barna om dette.

I Peter Costeas forestillingsverden er Barnevernet det andre undertrykkingsorganet i den statlige kampen mot foreldrene. Det er Barnevernet som følger opp den nitidig innhentede informasjonen fra skolens personell. Hvis barn sier noe negativt om foreldrene eller forholdene de lever under i hjemmet, vil de bli tatt av Barnevernet. De får kanskje ikke se sine søsken eller mor og far igjen før de fyller 18 år.

Norge er et land der stort sett alle foreldre lever i frykt for at Barnevernet skal ta barna fra dem. Hvis et barn får en skramme eller et sår er det foreldrene som må bevise at det ikke er de som har påført barnet skaden. Norge er et land som «er på vei til å kriminalisere foreldreskap», konkluderer advokaten.

Ha dette i bakhodet når du ser fremtidige TV-bilder av internasjonale demonstrasjoner knyttet til Naustdal-saken. De demonstrerer ikke bare til støtte for en utsatt familie. De demonstrerer også mot de konspirasjonsteoriene om Norge som de har blitt foret med.