BEREDSKAP: Beredskapen er for dårlig. Det ideelle i alle bedrifter, organisasjoner og foretak har lenge vært minimumsbemanning for normal drift. Overkapasitet er sløseri og uansvarlig. Det er forståelig i et stramt konkurransemarked, men ikke for drift og forsyninger på kritiske områder, skriver Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi helsepersonell i et telt ved legevakten i Bergen. De skal ta halsprøver av folk for å se om det er smittet med korona.
Foto: Marit Hommedal, NTB scanpix
De usårlige og de andre
Kriser bør ikke overraske, selv om alvoret veksler. Likevel viser reaksjonene på korona-epidemien at dette kan vi ikke. Vi er ikke forberedt. Vi forstår ikke alvoret. Hvordan kan vi leve i virus-alderen?
Da C. S. Lewis fikk et tilsvarende spørsmål for to generasjoner siden skrev han «Om å leve i atombombens tidsalder» (på norsk i Om forlatelse og andre essays). Jeg er ikke sikker på at svaret beroliger oss i dag: «Akkurat som du ville levd på 1600-tallet da London ble herjet av pest nesten hvert år, eller som du ville ha levd i vikingtiden, da hordene fra Skandinavia kunne komme og skjære over halsen på deg når som helst. Eller akkurat som du lever nå, i en tid preget av kreft, syfilis, handlingslammelse, luftangrep, togulykker og bilulykker.»
Det bør være unødvendig å si at vi alle skal dø. Jeg vet hvor lett det er å skyve tanken fra meg. Jeg er ikke alene om å ha følt meg ganske så usårlig. De seneste dagene har imidlertid mye skjedd. Noe handler om det alminnelige livet, annet om krise.
Det alminnelige, men likevel uventede, opplevde jeg ved dødsleiet til min far for to uker siden. Ikke noe viser livets alvor mer enn å se en du står så nær gå bort. Det er jeg blitt minnet på flere ganger enn jeg skulle ønske de seneste årene.
