Advent og et kristent menneskesyn

Det er veldig passende at dette spørsmålet dukker opp nå mens vi begynner å forberede oss til jul og Kristi fødsel.

Hva er et kristent menneskesyn? Temaet har blitt aktualisert den siste uken.

Da trekkes det gjerne frem at det kristne menneskesynet bunner i at mennesket er skapt i Guds bilde og at det derfor er unikt. Men noen ganger kan det virke som om et slikt menneskesyn vil måtte gå på bekostning av resten av skaperverket.

Det er veldig passende at dette spørsmålet dukker opp nå mens vi begynner å forberede oss til jul og Kristi fødsel. Advent står for døren og i mange ortodokse kirker har fasten før Kristi fødsel allerede begynt (15. eller 28. november etter hvilken kalender en følger).

Det er i den tidlige kirkes bekjennelse av at Gud ble menneske i Jesus Kristus, i selve inkarnasjonen, at vi finner den kristne forståelsen av mennesket. Og jul har jo etter hvert blitt den fremste feiringen av inkarnasjonen.

Den hellige Athanasius av Alexandria, en av de fremste kirkefedrene i det fjerde århundre, forfattet et av de viktigste skrifter i den tidlige kirken; «Guds ord ble menneske.» For mange kommer det som en overraskelse at Kristi fødsel knapt nevnes i dette verket. I den tidlige kirke er det nemlig først og fremst på korset og ikke i krybben at inkarnasjonen åpenbares. På korset ser vi hva det vil si å være sann Gud og sant menneske.

Hos Athanasius er det Jesus Kristus som omtales som Guds bilde og det sanne mennesket. Skapelsen av mennesket fullendes, ikke i Edens hage, men på korset. Når Jesus roper «det er fullbragt» så ringer det tilbake til skapelsen i 1. Mosebok. Nå er skapelsen av mennesket ferdig.

Tanken om at mennesket ikke var helt ferdig i begynnelsen, men trengte å vokse til modenhet er et sentralt tema som ikke er unikt hos Athanasius, men som kan spores videre tilbake til fedrene Ireneus av Lyon i det andre århundre via Ignatius av Antiokia, som i flere kilder omtales som et av barna i evangeliene, til Det Nye Testamentet selv.

Kronen på skaperverket er det forløste og gjenskapte mennesket, i Kristus. Mennesket har del i Guds bilde gjennom foreningen med Ham som er bildet. Slik forbindes både skapelse, frelse og inkarnasjon i en og samme handling hos de tidlige kirkefedre. Men inkarnasjonen er ikke bare en forening mellom Gud og mennesker.

Det er en forening mellom Skaper og skapning. I dag har vi lett for å tenke at mennesket står hevet over eller er adskilt fra resten av skaperverket og at frelsen derfor bare gjelder mennesker. Det er imidlertid en fremmed tanke i mesteparten av Kirkens historie.

Når vi ser Ordets inkarnasjon i barnet i krybben så er det i lyset fra korset. I Den Guddommelige Liturgien etter Johannes Krysostomos ber presten: «… Han som kom og oppfylte alt som var planlagt for oss, og i den natt da Han ble forrådt, eller heller; gav seg selv for verdens liv,…»

Jesus Kristus gir seg selv for verdens liv. Ikke bare for menneskers liv og frelse, men for hele skapningen. Derfor sier også apostelen Paulus i Romerne 9 at også det «… skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.

Det forløste menneskets prestelige tjeneste innebærer å forene himmel og jord i seg selv gjennom foreningen med Kristus. I adventstiden er det blant annet denne endelige foreningen av alle ting på den siste dag i Kristus vi venter på. Han som kom, skal komme igjen.

Skaperverket, dyrene og mennesket kan ikke spilles ut mot hverandre. Mennesket er ikke hevet over skapningen, men en del av den, selv om vi, spesielt i vår tid, kan ha lett for å glemme det. Hele skapningen, ikke bare mennesket, venter på Han som skal komme igjen.

Med ønske om en velsignet Advent og forberedelse til Kristi fødsel.