Til kamp mot tro som gir traumer

Pastorsønnen Anders Torp skulle vinne Norge for Jesus, men mistet troen. Han 
mener oppveksten ga ham mange sår på sjelen.

Boka «Jesussoldaten. Gutten som skulle vinne landet for Gud» kom i bokhandelen onsdag. Den er en kruttsterk og dramatisk oppvekstskildring.

Tortur og angst

Den starter med hvordanAnders Torp behandles på en sommerleir for barn og ungdom i regi av den danske menigheten Faderhuset. De skal trenes til å håndtere endetiden og alle dens prøvelser. Det medfører opplevelser som lyder verre enn den såkalte helvetesuka i militæret.

Anders er 17 år. På en dansk strand kommanderes han ut i vannet og dukkes under flere ganger, til han tror han skal drukne. På land beordres han til å stappe sand i munnen og spise den. Selv om han brekker seg og holder på å bli kvalt, fortsetter seansen. Det er som tortur.

Kontrasten er stor til bokomslaget. Der er Anders 8-9-år og sitter på en sandstrand en flott sommerdag. Men det er idyll bare på overflaten.

Boka fortsetter med skrekkinngydende beretninger om demonutdrivelser, åndelig krigføring og stadig helvetesangst. Sammen med forfatter og journalistTonje Egedius i A-magasinet har han skrevet en knyttneve av en bok.

Møte med far

Anders Torp ønsker omfattende offentlig debatt om det han tar opp. Han er klar til å delta i ordskiftene som kommer.

Første smak av dette fikk han tirsdag morgen i TV 2s God morgen Norge-sending. Der møtte han sin far,Jan-Aage Torp – for første gang på over to år.

De satt side om side ved kanalens «frokostbord», sammen med Egedius. Den korte samtalen forløp ryddig, men frontene var tydelige og avstanden stor – selv om de var i samme rom. Far og sønn er ikke helt enige hverken om forhistorien eller tolkningen av den, men Jan-Aage Torp har blant annet sterkt beklaget at sønnen deltok på sommerleiren i Danmark.

Sunt og usunt

Anders Torp sier han har flere mål med boka.

– Jeg ønsker selvfølgelig at andre barn ikke skal oppleve det jeg har opplevd, og så ønsker jeg at religiøse ledere skal ta et tydelig standpunkt til hva som er sunn og usunn trosutfoldelse. Jeg vil at de og politiske ledere skal debattere og komme til enighet slik at religion praktiseres på en sunn måte som ikke bryter med FNs barnekonvensjon og med Menneskerettighetserklæringen.

– For det skjer i dag?

– Ja, helt klart.

Anders Torp mener han selv har hatt en oppvekst der rettighetene hans ble brutt, men retter ikke sitt skyts mot alle trossamfunn.

– Det er store kontraster mellom kirkesamfunnene og veldig individuelt fra menighet til menighet og fra familie til familie, understreker han.

Tungetale

– Var ikke tungetalen og helbredelsene du opplevde ekte?

– Jeg tror jo at de som praktiserer den typen karismatikk, tror på det selv. Subjektivt er det ekte for dem. Jeg kan ikke mene noe om andres subjektive oppfatning. Jeg trodde jo også på dette, men har gått bort fra det. Jeg tror ikke på det for egen del i dag, sier Anders Torp.

Samtidig viser han til mennesker som har en annen oppfatning enn han selv har og som han fullt ut respekterer.

– Jeg møtte nylig en prest som tror på og praktiserer tungetale. Jeg ser på ham som en sunn person. Man må ikke være et dårlig menneske eller usunn selv om man praktiserer tungetale.

Anders gikk selv ute på gata og ba for folk som var syke. I dag mener han at «resultatene» han så, må skyldes den såkalte placebo-effekten, det vil si «en positiv endring i helse uten medisinsk eller annen behandling», ifølge Wikipedia.

Mamma og Jan-Aage

27-åringen er en høyreist ung mann med sterke erfaringer fra barne- og ungdomsårene. Nå tar han et kraftig oppgjør ikke bare med sin religiøse oppvekst, men også med sin far, pastoren Jan-Aage Torp. Moren, Ann-Christin Düring Woll, går imidlertid klar av det meste av kritikken.

Symptomatisk nok har han et godt forhold til henne og mye kontakt. Slik er det ikke med faren.

Gjennom intervjuet omtaler han foreldrene som henholdsvis «mamma» og «Jan-Aage».

– Er boka ditt eget initiativ?

– Jeg ble spurt. Det skjedde første gang tidlig i 2011, men jeg ville ikke skrive bok om meg selv, sier han og rekapitulerer litt av hendelsesforløpet. Han sto første gang fram med historien sin i 2009. Det skjedde i VG, med hovedoppslag på forsiden. To år senere figurerte han på forsiden av A-magasinet. Gjennom reportasjen der kom han i kontakt med journalisten Tone Egedius. Hun spurte om han var interessert i bokprosjektet, noe han svarte kontant ja på - fordi han ville fortelle om tro på avveie.

Organisasjonen Hjelpekilden, der Anders Torp har vært kommunikasjonssjef det siste året, ble opprettet i 2012.

Helvetesangst

– Du skriver om din helvetesangst. Var det ingen nåde som veide opp for angsten i oppveksten?

– Det startet da jeg var veldig ung. Jeg kan ikke akkurat fastsette hvor gammel jeg var, sier han og forteller fra et møte han var på som 6-8-åring.

– Vi skulle be med nød for våre venner på skolen. Jeg fikk en klar oppfatning av at de andre var på vei til helvetet. Jeg fryktet det selv, og det ble gradvis forsterket gjennom tenårene, til jeg brøt ut som 19-åring.

Anders hadde hørt at en eneste synd kunne være nok til å føre ham i fortapelsen.

– Det var mye retorikk på lunkenhet. Det var bedre at man var varm eller kald. Jeg ble skremt flere ganger av dette. Jeg er åpen for at andre i miljøet rundt meg tenkte nok at Gud var nådig, men jeg tror flere hadde et syn som lignet på mitt. Jeg klarte ikke å få ting til å stemme overens med annen retorikk jeg hørte. Det var enten den smale vei eller å være mainstream. Det ble veldig sort-hvitt for meg, sier han og understreker at han er tilbakeholden med å karakterisere hele miljøer. Han vektlegger at ulike mennesker tolker og oppfatter tingene forskjellig.

Jesus var helten

Anders tror man kan være en kjærlig forelder selv om man tror på evig fortapelse. Han finner det naturlig at foreldre med en slik overbevisning vil ønske at deres barn går på samme vei som dem.

– Men vi må skille mellom en kjærlig intensjon og det som blir en uheldig psykologisk konsekvens. Hvis resultatet blir alvorlig angst, må man heller forkynne mer nåde og vektlegge en kjærlig gud.

– Man må se barnet an?

– Ja, man har et veldig stort ansvar som leder i en menighet, ikke sant.

– Du sier at én løgn kunne føre deg i fortapelsen. Var det virkelig noen som sa at du kunne havne i helvetet hvis du løy?

– Jeg husker spesifikt et bønnemøte der det ble spilt av en CD. Der fortalte en amerikansk mann at han hadde opplevd å komme til helvetet på grunn av en liten hvit løgn til kona. Han fikk vende tilbake til livet og fortelle det. Man må være forsiktig med hvordan man framlegger ting og se på konsekvensene. Man kan ha gode intensjoner, men må rette opp usunne konsekvenser, mener han.

– Ga ikke Jesus deg heller noen trygghet?

– Jesus var den ultimate helten og idealet å leve opp til, sier Anders og viser til bibelvers som «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (Markus 1:17) og «...disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.» (Markus 16:17-18).

– Jesus er fortsatt et godt forbilde på enkelte ting, spesielt på det medmenneskelige, sier pastorsønnen og siterer Jesus igjen: «Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. Om ditt øye frister deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg, for det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å havne i fortapelsen.» (Matteus 5:29) Og: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. (Matteus 10:37).

– Ut fra uttalelser som dette, sto Jesus for meg for to ulike motpoler, en medmenneskelig side og en radikal.

– Og de lar seg ikke harmonisere?

– Jeg overlater det spørsmålet til teologene. Jeg vil si at jeg ikke klarte å integrere dette, men det var alltid en stor kamp om hvor lista skulle ligge. Det vi må debattere er hva som er sunt og hva som er usunt.

Ikke terapi

– Du viser til Fridtjof Kjærengs film om Børre Knudsen hvor et av barna hans er med. Hun skal ha sagt at filmopptakene ble en form for terapi. Er denne boka terapi for deg?

– Jeg opplever det ikke sånn. «Terapien» er en bieffekt. Jeg kan ha fått en større klarhet rundt min barndom i arbeidet med boka, men det er en bieffekt og ikke intensjonen med prosjektet. Oppveksten min var så godt som ferdig bearbeidet lenge før jeg takket ja til bokprosjektet.

– Hadde du en traumatiserende oppvekst?

– Å ha et traume betyr å ha et sår på sjelen. Jeg hadde mange av dem. Men jeg har gradvis bearbeidet ting.

– Var du traumatisert av foreldre og menighet, eller av omgivelsene som ikke tålte radikal kristendom?

– Det var en kombinasjon av episoder på barneskolen med medelever og ting fra trosmiljøet jeg vokste opp i. Det opplevdes belastende med usunne ting ved det religiøse miljøet og opplevelser med medelever. Det ble en dobbel effekt.

– Du forteller at sex-tanker var fra djevelen. Ble du lært at det var sånn det var?

– Utenomekteskapelig lyst ble oppfattet som demonisk. Det var en enorm belastning for meg i tenårene. Jeg vet at også at del andre vi er i kontakt med i Hjelpekilden, har hatt slike problemer.

Enorm påvirkningskraft

– Din beretning fra Faderhusets sommerleir er rystende. Sammenligner du din far med dem som var var ledere for Faderhuset?

– Jeg har møtt den kvinnelige lederen for Faderhuset ved flere anledninger. I forkant av leiren var to-tre ledere derfra på besøk hos oss. Jan-Aage var til stede, men ikke min mor. Sommerleiren ble da positivt presentert. Om det er likheter mellom disse lederne og Jan-Aage, har jeg egentlig ikke lyst til å svare på. Men jeg gjenkjenner at dette er ledere med enorm påvirkningskraft på sine medlemmer.

– Du skriver at du passet på å ikke «mene noe feil». Hva skjedde hvis du gjorde det?

– Det har vært veldig vanskelig å skrive boken og å passe på at jeg ikke ble mer personlig og detaljert enn jeg trenger. Jeg tar det jo tungt at Jan-Aage synes dette er vanskelig. Jeg er lei meg, men ser det som nødvendig å fortelle min historie. Jeg håper den blir til hjelp for mange og kan føre til konstruktiv debatt.

– Var det ikke rom for meningsavvik hverken hjemme eller i menigheten?

– Det eneste jeg har lyst til å si, er at de i menigheten som mente noe avvikende, ofte endte med å mene det samme som Jan-Aage.

– Eller de forsvant?

– Det skjedde også.

Mor var sunnest

– Har du hatt en oppvekst der du er blitt møtt med ubetinget kjærlighet?

– Jeg vil si at jeg opplevde det fra min mor. Hun var alltid den sunneste påvirkningskraften av mine to foreldre. Jeg følte ikke det samme fra Jan-Aage.

– I boka bruker du ordene «tanke- og følelseskontroll». Det er sterkt?

– Kontroll må ses på som bruk av makt. Om du sier til en person at hvis går du bort fra Gud nå, vil Gud ikke ta deg tilbake igjen, så er det tanke- og følelseskontroll.

Anders vil ikke si om dette var et budskap han fikk høre hjemme, men bekrefter at det ble sagt til andre i menigheten.

– Din mor blir intervjuet i aller siste del av boka. Hvilken rolle har hun spilt i prosjektet?

– Jeg ønsker helst ikke å svare på så mange spørsmål rundt henne. Det hun har å si, står i boka. Hun har lest boka, og hun ville støtte prosjektet mot tro på avveie.

– Du har fem søsken. Har de andre reaksjoner enn deg?

– Jeg ønsker ikke å svare på noe angående mine søsken.

Utenfor komfortsonen

Anders Torp studerer PR og markedskommunikasjon på BI. Han ønsker å jobbe i kommunikasjonsbransjen. Som kommunikasjonssjef i Hjelpekilden har han alt fått erfaring på feltet. Dette året har han tatt seg fri fra bachelorstudiet for å fullføre bokprosjektet.

– Hvordan har Anders Torp det i dag?

– Når jeg ser meg tilbake, hadde jeg en oppvekst der jeg veldig ofte var utenfor min egen komfortsone. Livet mitt i dag er veldig lett i forhold til det jeg hadde. Jeg har bra med venner og trives profesjonelt, sier Anders som har vært soldat i Afghanistan der troppen hans jevnlig var i skuddveksling. Det kom han uskadd fra. Arret rett over høyre øye stammer ikke fra soldatlivet, men fra jobben i et vaktselskap.

Nå har den tidligere Jesus-soldaten rustet seg til en helt ny strid.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.