Kenneth Bakken.

Led meg ikke inn i fristelse, politikere!

«Det er på tide at vi, de mange lidende mennesker som ikke ønsker aktiv dødshjelp, sier klart ifra: Vi har ikke godt av slik selvbestemmelse», skriver Kenneth Bakken.

Jeg har en uhelbredelig og arvelig nervesykdom som heter Huntingtons, som gradvis svekker alle mine funksjoner. Den dagen jeg fikk diagnosen, var det den verste i mitt liv.

Det ble ikke bedre av at jeg slet mye psykisk. I over ti år drømte jeg om å gjøre det slutt på livet og hadde begynt å planlegge en reise til Sveits hvor de tilbyr aktiv dødshjelp.

Vi lar Dagens gjest komme til orde med sin egen, selvskrevne tekst. Kenneth Bakken har en uhelbredelig nervesykdom. Han hadde startet planleggingen av en reise til Sveits hvor de tilbyr aktiv dødshjelp, men ombestemte seg. Aktiv dødshjelp står på agendaen på Venstres landsmøte denne helgen. Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Hvem er mest undertrykt?

I samfunnet pågår det et slags «kappløp» om å være mest undertrykt og fortjene politikeres oppmerksomhet. I noen tilfeller ender en opp med å følelsesmessig manipulere (sikkert uten at den som manipulerer er klar over det selv) et samfunn i retning av mer liberalisering og «humanisme» for den gruppen en er en del av. Det er en forferdelig uheldig utvikling.

Nå forstår jeg selvsagt så altfor godt at mange veldig syke enkeltpersoner trakter etter dødshjelp! Jeg kjenner fortsatt på den lysten selv, rett som det er. Det er åpenbart mange med andre lidelser som har det langt verre enn meg på alle måter. Men vi kan ikke la dem ta sitt liv, blant annet på grunn av dette «kappløpet» i samfunnet om å være en av «favorittoffergruppene» til et politisk, korrekt storsamfunn.

Når en gruppe blir definert bort fra «retten» til å kunne ta sitt eget liv, vil den offermekanismen slå inn. I en del tilfeller vil en krangle og overdrive sine egne problemer for å vinne frem i debatten og få pressens oppmerksomhet.

Da jeg planla å reise til Sveits, fortalte jeg meg selv at når alt kom til alt, så var mine problemer verre enn omtrent alle andres. Det var rett og slett umulig for meg å leve et greit liv med Huntingtons. I ettertid ser jeg at jeg overdrev. Når samfunnet omfavner offerrollen helt ukritisk, er det en felle en kan gå i. Enten individuelt eller på vegne av ens gruppe.

Å dyrke sin sorg og gi «alle andre» skylden når livet går skeis, er destruktiv synd og i ytterste konsekvens samfunnsoppløsende. Det er nemlig forskjell på å være et de facto offer og å dyrke denne rollen.

En kan leve med lidelser

Sannheten er at det er rart hva en kan vende seg til, med Guds hjelp, når en bare prøver å fokusere på andre ting og forsøker å ikke legge hele sin identitet i at man lider.

For når selvmordstankene kommer nå, kan jeg samtidig fortelle meg selv at «du har ikke godt av verken selvbestemmelse eller å grave deg ned i selvmedlidenhet. Dessuten så har du det ikke så fælt som du liker å tro heller!»

Når alt kommer til alt, så er vel dette er virkeligheten for de aller, aller fleste med livslange lidelser. At vi tror vi har det ulevelig, er slett ikke noe bevis for at det er en sann observasjon. Det beviser kun at det er det vi tenker og føler, akkurat der og da, når bitterheten kanskje er som verst. Mange av oss er som selvopptatte tenåringer når vi har det tøft.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er et annet element her: Når jeg allerede kjenner så ofte på lysten til å «gjøre det slutt», for det gjør jeg fortsatt, hvor uendelig mye verre vil ikke fristelsen bli om vi innfører det her? Og hvor mye mer synd på meg selv for mine egne lidelser vil jeg ikke da føle? Hvor mye mer bitterhet?

Beskytt svake mot seg selv

Livet er hardt. Ingen av oss kommer helskinnet gjennom uten problemer. Det kan vi aldri votere bort i Stortinget, enten det er gjennom å drepe uønskede barn ved livets start eller ved å gjøre slutt på livet når det oppleves som for tøft. Det er en logisk brist at aktiv dødshjelp har blitt greit, mens selvmord (heldigvis) fortsatt blir sett på som en tragedie. Hva er egentlig forskjellen?

Så kjære politikere: Vær så snill å beskytte meg og andre som lider fra oss selv. Vær så snill å ikke starte nok en politisk «trappetrinnsprosess», der nok en lov liberaliseres til det ugjenkjennelige og ødelegger samfunnets menneskeverd enda mer.

Les også
Bør vi få regissere vår egen død?
Les også
– Det er et problem hvis mennesker utsettes for press til å gjøre slutt på livetAktiv dødshjelp
Les også
Aktiv dødshjelp er aldri løsningen