Israel og våre menigheter

Det pågår i dag en forsoning i relasjonen mellom kristne og jøder. Jeg tror oppriktig at mange menigheter i Norge kommer til å bli en del av den prosessen fremover.

«Når vi ser nærmere på grusomhetene som i Kristi navn er begått mot jødene i løpet av kirkens 2000-årige historie, kan vi vel vanskelig feire tusenårsskiftet uten først av et angerfullt hjerte å gi uttrykk for hvordan denne fortiden smerter oss. Gjennom vår ukristelige holdning og opptreden har vi kastet spott og skam på Jesu navn og gjort det til noe avskyelig for Hans eget folk, jødene»

Slik skriver søster Pista ved De Evangeliske Mariasøstre, Darmstadt i innledningen til heftet «Kristenhetens skyld overfor det jødiske folk».

Alle kirkefedrene var preget av forakt og avvisning ovenfor jødene, og Nikea-møtets institusjonalisering av kirkelig jødehat i 325 e.Kr kom til å prege kirkehistorien opp til våre dager. Reformasjonen på 1500-tallet brakte ingen reformasjon i kirkens syn på jødene.

Det er først i vår tid at vi er vitne til et paradigmeskifte på dette området. Selv om det fortsatt er ulike syn som preger forskjellige miljøer, finner man i dag kristne som anerkjenner at Guds pakt med det jødiske folk fortsatt står ved lag. Dette synet finner man utover i store deler av kristenheten, både globalt og her hjemme.

Det kristne Israels-engasjementet i Norge er en sterk grasrotbevegelse som få andre land kan vise til. Dette engasjementet har pågått i årevis og består av kristne fra ulike kirkesamfunn og nettverk.

Imidlertid finner vi et skille mellom dette engasjementet og det lokale menighetsliv, samt nasjonale kirkesamfunn. I mange av våre menigheter kan man besøke gudstjenesten året igjennom uten å høre er ord om Israel, hverken i forkynnelsen eller i forbønn.

Årsaken til dette kan nok være sammensatt, likevel tror jeg hovedårsaken er at vi i mange miljøer mangler en konsistent teologi når det kommer til Israel og Guds fortsatte pakt med det jødiske folk.

Det kan ikke være slik at mediene våre, samfunnet vårt og Bibelen har mye fokus på dette folket og denne nasjonen, mens det blir et ikke-tema i våre kirker. Det er et lederansvar både lokalt og nasjonalt at dette forvaltes og følges opp.

Dette handler ikke om at vi skal ha Israelsmenigheter, eller for den saks skyld lovsangsmenigheter eller nådegavemenigheter. Kirken er Jesu eget legeme og kalt til å bygge på hele Guds ord og ikke bare på sider av det.

Derimot handler det om at forståelsen (åpenbaringen) om Israel i lys av Guds ord blir en del av menighetslivet vårt. Jeg tenker at en viktig del av denne prosessen kan oppsummeres i 5 enkle punkter:

1) Det må være et lederskap som enten ønsker undervisning om Israel velkommen, eller står for dette selv. Bibelen lærer oss at troen kommer av forkynnelsen.

Når dette ikke skjer, får vi en kirke som i stor grad kun er preget av andre røster og ikke Bibelen. For varige resultater er det viktig at dette ikke gjøres ut i fra press fra forsamlingens Israelsvenner, men ut ifra et genuint ønske hos lederne.

Undervisningen bør ikke bare kanaliseres til de som møter opp på et eget møte torsdag kveld, men det må inn en bevissthet som når barna, ungdommene og hele menigheten.

2) Utover forkynnelsen er det naturlig at Israel og jødenes ve og vel blir en del av menighetens bønneliv. Bibelen lærer oss at vi skal be for alle mennesker, det skal vi selvsagt fortsette med. Imidlertid bør vi erkjenne at dette folket står i en særskilt rolle i Guds store frelsesplan som innebærer omkostninger ingen annen folkegruppe har opplevd.

3) I Romerbrevet 15.27 samler Paulus inn en gave til «De hellige i Jerusalem», her henviser han til givergleden fra de troende i Makedonia og Akaia.

Tidligere i dette brevet har Paulus nøye undervist om jødenes rolle i frelsesplanen. Han skriver ofte om jøder og hedninger, og i kapitlene 9, 10 og 11 legger han ut budskapet.

I kapittel 11 forklarer han og gjentar fem ganger at jødene forkastet Jesus for at verden skulle få frelse (vers 11, 12, 14, 28 og 30). Han forklarer hva Jesus sier: «Frelsen kommer fra jødene» (Legg merke til at Jesus ikke sier jøden, men jødene).

Ut fra denne virkeligheten slår Paulus følgende fast: «de står også i gjeld til dem. For dersom hedningfolkene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder».

Så langt jeg kan se maner Guds ord til å tjene dette folket fordi vi har fått del i deres åndelige goder: Guds ord, frelsen, Frelseren og så videre. Dette innebærer at menighetens økonomi også blir involvert.

4) I møte med antisemittisme og ulik kamp mot Israel forblir ikke menigheten taus, menigheten er også her en «sannhetens støtte og grunnvoll». Man står opp til vern og beskyttelse.

5) Ta gjerne menigheten med på reise til Israel. Det gir ikke bare en god vitamininnsprøytning for menighetsfellesskapet, men det vil også berike bibellesningen da landskapet hvor det hele ble skrevet blir levendegjort.

Samtidig er det trosstyrkende for den enkelte å være vitne til at Bibelens profetier oppfylles i vår tid, og ikke minst hjelper det til forståelse av situasjonen i landet.

Det pågår i dag en forsoning i relasjonen mellom kristne og jøder. Jeg tror oppriktig at mange menigheter i Norge kommer til å bli en del av den prosessen fremover.