Islam og «menneskerettighetene» i Kairo-erklæringen
Den muslimske verden håper på sikt å få stadig mer gjennomslagskraft for sin versjon av menneske- rettighetene. FN-systemet settes under press for å gjøre kampen mot blasfemi til en menneskerettslig forpliktelse, skriver Eivind Flå.
Respekten for tanke-, samvittighets- og religionsfrihet er en hjørnestein i vårt demokrati. I de fleste muslimske land er det ikke bare mangel på disse friheter, men også et stort underskudd på demokrati.
Vi er, ikke minst på grunn av islamismens fremgang, vitne til alvorlige menneskerettighetsbrudd på mange plan. Dette skjer til tross for at en rekke muslimske land har skrevet under på FNs menneskerettighetserklæring.
Problemet er at mange muslimske land også forholder seg til en alternativ muslimsk menneskerettighetserklæring, nemlig Kairo-erklæringen fra 1990. Det overordnede i denne erklæringen er sharia-lovgivningen.
FNs Menneskerettighetserklæring ble vedtatt på FNs generalforsamling i 1948. I paragraf 18 står det: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Denne retten omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»
Vi kan i lys av dette tale om fem fundamentale rettigheter: 1) Du har rett til å tro på din religion, 2) Du har rett til å utøve din religion, alene og sammen med andre, 3) Du har rett til å utbre din religion, 4) Du har rett til å endre din religion og 5) Du har rett til å formidle videre din religion til dine barn eller andre du forsørger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange stiller spørsmål om paragraf 18 er et tilstrekkelig vern mot angrep på religionsfriheten. I alle fall er religionsfriheten under sterkt press i store deler av verden, ikke minst i den muslimske verden.
Virkeligheten er at kristne står helt fritt til å bli muslimer. Men en muslim er nesten aldri fri til å bli en kristen. Tidligere politisk redaktør i VG, Olav Versto, hevdet for noen år tilbake: «Menneskerettighetene har den ubehagelige hake ved seg at de på helt vesentlige punkter er i strid med islam.»
Organization of Islamic Cooperation (OIC), som har 57 medlemsland, ble opprettet i 1969. Dette skjedde blant annet som en reaksjon på arabernes nederlag i seksdagerskrigen mot Israel i 1967. OICs utenriksministre møttes i mars 1989. Etter dette møte sendte de ut en felles erklæring, hvor de på det sterkeste fordømte Salman Rushdies roman «Sataniske vers».
I august 1990 møttes så OIC i Kairo for å vedta en erklæring om menneskerettigheter i islam. OIC ga uttrykk for at FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er preget av vestlige verdier og i stor grad en vestlig oppfinnelse. 45 av OICs medlemmer signerte derfor et muslimsk alternativ til FNs menneskerettighetserklæring, den såkalte Kairo-erklæringen. (http://www1.umn.edu/humanrts/instree/cairodeclaration.html)
I Kairo-erklæringens innledning står det at «Gud har gjort det islamske fellesskapet av troende til det beste samfunnet». Erklæringens første artikkel begynner slik: «Alle mennesker utgjør én familie, der alle blir forent ved å underkaste seg Allah og ved at de nedstammer fra Adam.» I artikkel 2 kan vi lese: «Beskyttelsen av menneskets liv så lenge Allah har bestemt, er en plikt foreskrevet i sharia.» Deretter beskriver Kairo-erklæringen ulike rettigheter for familien, kvinner, utdannelse, arbeid, religion, straff, eiendom og miljø.
Men hele tiden utgjør sharia bakteppe for det som beskrives. I artikkel 10 står det: «Islam er religionen av sann, ufordervet natur.» I artikkel 22 slås det fast at sharialovene utgjør fundamentet for en muslimsk forståelse av ytringsfriheten: «Enhver skal ha rett til fritt å uttrykke sin mening på en slik måte at det ikke er i strid med sharias prinsipper.» Kairo-erklæringen forbyr i praksis alle forsøk på å omvende muslimer til annen tro og at muslimer selv konverterer til en annen tro.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ifølge Kairo-erklæringen er sharialovene overordnet alle andre lover, og gjør disse i praksis kraftløse. Erklæringen avsluttes i artikkel 24-25 med å understreke: «Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia.
Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og klargjøring av hver enkelt artikkel i denne erklæringen.» Rettighetene i Kairo-erklæringen synes først og fremst å måtte tolkes som retten til å være og forbli muslim. Alle former for ytringsfrihet som er i strid med islam og sharia, er i strid med erklæringens definisjon av ytringsfrihet.
Kairo-erklæringen sikrer på ingen måte religions- eller ytringsfrihet. Alle «rettigheter» er betinget av og må tilpasses sharia. Kvinners rettigheter styrkes ikke som følge av erklæringen.
Det samme gjelder trusselen om dødsstraff for frafall. Man gjemmer seg fortsatt bak islam når religiøse mindretall i muslimske land blir forfulgt og trakassert. Kairo-erklæringen brukes i virkeligheten som et politisk instrument til å se bort fra eller avvise en rekke artikler i FNs menneskerettighetserklæring.
Siden 1999 har OIC ved ulike anledninger foreslått i FN å integrere religionskrenkelser i menneskerettighetslovgivningen. Det er god grunn til å være på vakt mot at «defamation of religion», «krenkelse av religion», blir en del av FNs menneskerettigheter. Vil krenkelse og kritikk av religioner (les: islam) bli betraktet som et overgrep mot de universelle menneskerettigheter? Det tas stadig initiativ fra muslimsk side for å likestille religionskrenkelser med rasisme. Hvis dette lykkes, vil vi få en slags global blasfemilov.
Om denne tenkningen i framtiden skulle få gjennomslag, vil trolig flere muslimske land komme til å bruke dette som en brekkstang til å slå ned på islamkritikk i sin alminnelighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Pakistan blir blasfemi i dag betraktet som en av de verste forbrytelser man kan begå. Mange kristne sitter i fengsel på grunn av tilfeldige anklager. Historien om tobarnsmoren Asia Bibi, som er dømt til døden for sitt vitnesbyrd om Jesus som døde på korset for å sone all verdens synd, har blitt omtalt i medier over hele verden.
Det ble oppfattet som blasfemi da hun litt retorisk spurte: «Hva har Muhammed gjort for dere?» Behandlingen av Bibi er et grovt brudd på menneskerettighetene, og er virkelig en stor sak. Spørsmålet er om de pågående prosesser i FN svekker kampen for religionsfrihet og menneskerettigheter.
Den muslimske verden håper på sikt å få stadig mer gjennomslagskraft for sin versjon av menneskerettighetene. FN-systemet settes under press for å gjøre kampen mot blasfemi til en menneskerettslig forpliktelse. Hvilke redskap har man i så fall om muslimske domstoler dømmer kristne til strenge straffer for kritikk av Muhammed eller Koranen? Er det å kritisere islam en forbrytelse?
Er Kairo-erklæringen, og OIC-landenes kamp mot såkalte religionskrenkelser, i virkeligheten en kamp for fortsatt å kunne krenke ytringsfriheten og diskriminere kristne og andre som tror noe annet en islam?
Det er god grunn for norske politikere til å følge nøye med på det som skjer og til aktivt å forsvare FNs menneskerettighetserklæring i ulike internasjonale fora.
Eivind Flå
forkynner og informasjonssekretær i Kristen Muslimmisjon
