«Både flertalls og mindretallsmeninger hører hjemme i offentligheten vår», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB

Hva slags demokrati vil vi ha?

Skal vi ha et velfungerende og framtidsrettet demokrati, må alle kunne argumentere fritt for sannheter de er overbevist om. Også når vi er uenige.

«Jeg er dypt uenig i det du sier, men jeg vil dø for din rett til å si det», brukes ofte i ytringsfrihetens navn.

I et liberalt demokrati er et slikt perspektiv grunnleggende, men er vi i ferd med å miste det av syne i norsk offentlighet nå?

I Oslo har en setning i NLA Høgskolens verdidokument gitt samarbeidsvansker: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA står i forstått som bærende norm i samlivsetikken.»

Setningen plasserer NLA på klassisk, konservativ side i det norske kirkelandskapet, sammen med et flertall av frikirkelige miljøer og lavkirkelige organisasjoner og et mindretall i Den norske kirke.

Rektorene ved tre Oslo-skoler har nå bekreftet at de vil droppe et videre samarbeid med NLA Høgskolen og på den måten signalisere at de tar avstand fra NLAs ekteskapssyn.

I Skien sto Ungdom i Oppdrag i høst i fare for å miste retten til avgiftsreduksjon for foreninger innen idrett og kultur.

I Rogaland vurderer Stavanger kommune å ta støtten fra Norsk Luthersk Misjonssambands barne- ogungdomsarbeid, og i Klepp, som nylig ble kåret til Norges mest kristne kommune, vil de fjerne kulturstøtten til enkelte kristne lag og foreninger.

I alle tilfellene ønsker man å sanksjonere mot de som definerer ekteskapet som mellom en mann og en kvinne.

Det forsøkes på ulike måter å stille makt bak kravene: Verdisynet må endres eller så må de kristne organisasjonene ta konsekvensene.

I 2013 kom det regjeringsoppnevnte Stålsettutvalget med FoU utredningen «Det livsynsåpne samfunn».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Her fremheves et samfunn som gir rikelig rom for tros- og livsynsutfoldelse på ulike arenaer preget av romslighet og likeverd.

Staten skal ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av tro- eller livssynspraksis. Det sies at: «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»

Når kommuner og skoler ønsker å droppe samarbeid og kutte støtte, er dette problematisk for et livssynsåpent samfunn.

Skal vi fungere godt sammen i et pluralistisk samfunn, kan vi ikke akseptere en politisk korrekthet som ikke tåler uenighet. Et mindretall må ikke defineres som et problem som knapt tåles, ulike syn representerer tvert imot en stor verdi for fellesskapet vårt.

I et sunt, liberalt demokrati skal ikke alle bli enige. Et velfungerende demokrati fungerer ved at konflikter og uenighet håndteres gjennom gjensidig respekt og samhandling.

I vår tid er det viktig at vi respekterer hverandres ulike tenkning. Da er vi livsynsåpne.

Vi trenger møteplasser der vi kan samtale på tvers av sekulære og religiøse holdninger.

I stedet for å slutte å handle med folk fra andre kulturer eller boikotte grupper med andre meninger enn oss selv, bør vi strekke ut en hånd og samtale om hvordan vi best kan leve sammen.

Så er det klassisk troende kristne som trenger å øve seg på å respektere at mange tar andre valg enn dem selv, like mye som flertallet må tåle og respektere at noen ser helt ulikt på samme verdibaserte sak.

Både flertalls og mindretallsmeninger hører hjemme i offentligheten vår.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Skal vi ha et velfungerende og framtidsrettet demokrati, må alle kunne argumentere fritt for sannheter de er overbevist om. Også når vi er uenige.

Les også
Praksis-nekt kan true kristen lærerutdanningNLA og verdiene
Les også
Misjonsorganisasjon kan miste støtte – skylder på oppslag i Vårt Land
Les også
Reagerer på at kristen misjonsorganisasjon nektes støtte på grunn av homofilisyn