Har vi ingen synder å bekjenne?

Er det da slik at vi som folk ikke lenger 
har noen synd å bekjenne? Og at vi derfor 
ikke behøver å frykte for Guds straffedom?

Det skal ikke lenger tales åpent om synd og slett ikke at vår synd har noe med koronaviruset å gjøre. En slik sammenheng er meget misforstått, får vi høre.

Siste mann ut som talte slikvar Svein Granerud, seniorrådgiver i Normisjon (Dagen 8.4.) Om vi forstår ham rett, har vi ikke engang lov til å tenke tanken om at det er en slik sammenheng. For Gud lot straffen ramme Jesus.

Hvordan Granerud og mange med ham da kommer til rette med Det gamle testamentet, blir vanskelig å forstå. Hele Israels historie er jo et vitnesbyrd om at folkets ulydighet fører straffen med seg.

Det var først da folket bekjente sine synder at Guds straffedom vek. En historie som er kjent av mange, er da David i sitt hovmod ga sin hærfører Joab beskjed om å telle folket.

Da svarte Herren med pest. Det var først da Davis bekjente sin synd, at Herren tok bort pesten.

Og slik er hele Det gamle testamentet. Det er en vekselvirkning mellom folkets synder på den ene side, og syndserkjennelse og Guds nåde på den annen side.

Velsignelsen er avhengig av at folket lever rett med Gud. Israels historie er gitt oss som om et eksempel på hvorledes Gud til alle tider og overfor alle folkeslag reagerer på synd.

Men synd er med årenes løp blitt et belastet ord. Da liturgien i Den norske kirke i 2011 ble revidert, var det på hengende hår at syndsbekjennelsen ikke ble sløyfet i sin helhet. Men man valgte i stedet å lage en meget utvannet «syndsbekjennelse» i flere alternativer.

Men da biskop Sommerfeldt talte i Oslo domkirke i en fjernsynsoverført gudstjeneste en uke før Påske, var den sløyfet i sin helhet. Her var det ingen synder å bekjenne. Koronaviruset var et rent medisinsk fenomen.

Tapet av syndsbekjennelsen kan vi spore helt tilbake til helvetesdebatten på midten av 1950-tallet – altså for ca. 70 år siden. Hallesby sa da at den uomvendte sjel ville gå evig fortapt.

Men snakke om fortapelsen var ikke akseptabelt for det brede lag av folket, og kirken begynte langsomt å legge om forkynnelsen. Det skulle ikke lenger tales om synd, død, dom og fortapelse. Vekten skulle legges på den alminnelige kjærlige gud som bare ville menneskene det beste.

Med dette endret hele det kristne budskap seg. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom i et nytt lys. Vekten ble lagt på Jesus som den gode hjelper, ikke på Ham som vår Frelser og forsoner.

Omleggingen av liturgien i 2011 gjenspeiler dette. Fra å ha vært en Kristus sentrert liturgi som krevde menneskene til regnskap, ble sentrum i liturgien menneske selv.

Biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug sa i et intervju med Dagen for noen år siden at den hellige Gud måtte vike plassen for den alminnelige kjærlige Gud.

Samfunnet var i endring og kirken måtte tilpasse sin teologi om den fremdeles skulle være en folkekirke. Å tale om synd, død og dom kommuniserte ikke lenger med det moderne mennesket.

Er det da slik at vi som folk ikke lenger har noen synd å bekjenne? Og at vi derfor ikke behøver å frykte for Guds straffedom?

Det norske folks synder de siste 70 år er langt som et ondt år. De er mange, store og forferdelige. Dersom vi skal søke tilgivelse innfor Guds åsyn må disse nevnes med navn.

Det går ikke an å alminneliggjøre synden ved å si at vi alle er syndere. Det blir for lettvint. Skal vi erkjenne våre synder må disse nevnes med navn. Vi må ha klart for oss hva vårt Gudsopprør egentlig består i. Og da må vi være konkrete.

La meg nevne noen eksempler. En kategori som vitner om gudsopprør er 70-tallets feminisme, kvinnekamp, kvinnelige prester og abort. En annen kategori er 80 og 90 tallets seksuelle frigjøring, prideparader, homofili og samboerskap.

Hva verre er - gjennom alle disse årene har vi unnlatt å formidle den kristne tro videre til den oppvoksende slekt – det være seg i skole eller kirke.

Vi har tvert om foretatt en meningsløs likestilling mellom vidt forskjellige verdier, holdninger og religioner. Denne likestilling er i vårt århundre blitt nedfelt lovverket og i den offentlige praksis.

Folk flest vil nok kalle det for fremskritt og utvikling. Bibelen kaller det for synd. Men over et langt tidsrom er disse holdningene blitt det norske folks nye identitet.

Så dypt sitter dette, at jeg tror at mange heller vil foretrekke å dø av korona-viruset enn å bekjenne dette som synd. Det er tragedien.

Lyspunktet er at korona-epidemien ikke bare er en Guds straff, men også et kall til omvendelse. Men da må vi som David bekjenne våre synder og disse må nevnes ved navn.