BEHOV: Hvis ikke sykepleieren i nær relasjon med pasienten har kompetansen eller tid til å plukke opp andre behov enn fysiologiske, hvem gjør det da, spør Margrethe Heggheim Kleiven. Foto: NTB scanpix

Er åndelig omsorg et tabu?

Manglende evne til å være til stede i livets store, viktige spørsmål skader først og fremst pasienten.

Religion og livssyn er viktig for mange, og ikke bare blant migranter og flyktninger. Samtidig snakker vi i Norge lite med hverandre om tro og meningen med livet.

I det offentlige rom virker mange allergiske mot, noen også kritiske til alt som lukter av åndelighet. Vi ser samme taushet også i helsevesenet. Unntaket er dem som har videreutdannet seg eller har det som yrke, enten vi snakker om psykologer eller diakoner.

I dagens travle helsevesen er det lettere å møte pasienten mer som arbeidsoppgave enn individ. Kompetansefokus, effektivitet og økonomi er ord som presser sykepleierne. Pasientene på sin side er ofte i livssituasjoner som har blitt dramatisk endret.

Livet tar helt nye retninger, selv hos dem som ikke nærmer seg slutten. Pasienter har eksistensielle spørsmål. Noen trenger svar, andre trenger trøst og ikke minst håp og oppmuntring. De aller fleste trenger bare noen som er til stede for samtale.

Her bør sykepleiere kunne møte pasientene med omsorg og troverdighet. Min opplevelse er dessverre at de fleste er usikre. De unngår slike møter. Ofte har vi heller ikke kompetansen til å gjenkjenne et slikt åndelig behov. Et resultat er at pasienter kan føle seg sviktet. Det gir sjelden bedre helse å miste håp og livsmot.

Er så åndelig omsorg en sykepleieoppgave? Har ikke andre, mer medisinske spørsmål forrang? Nei, vi har rammer og lovverk som bekrefter behovet for dette. Sykepleierens yrkesetiske retningslinjer fra 2016 beskriver klart at sykepleier skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten.

Norges Sykepleierforbund definerer sykepleiens særegne funksjon som å fremme helse og hjelpe personer som har eller kan bli utsatt for sykdom og helsesvikt, med å ivareta sine grunnleggende behov. Sykepleier har ansvaret for å ivareta pasientens behov for helhetlig omsorg.

Helhetlig sykepleie går ut på at man ivaretar hele det bio-psyko-sosial-åndelige aspektet ved mennesket. Ut fra dette har sykepleier en sentral rolle i åndelig omsorg for pasienten. Spørsmålet er om denne siden av sykepleien blir tatt på alvor, og ikke minst om det er tid og rom for at det skjer?

Sykepleiere jobber tett på mennesker i livets mest sårbare øyeblikk. Små og store hendelser vil ofte trigge åndelige behov hos pasienten.

Det trenger ikke å være livstruende, men kan like fullt være en håndverker som har slitasjeskader i håndleddene, og ikke lenger kan praktisere den ekspertisen de har festet en stor del av sin identitet til. Hvorfor er de her? Hva er meningen med det hele? Hvorfor skjedde dette dem? Hva gir livet mening etter det som nå har skjedd?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Pasienten kan ha brukket et bein, blitt blind på det ene øyet, eller fått en alvorlig kreftdiagnose. Hvis ikke sykepleieren i nær relasjon med pasienten har kompetansen eller tid til å plukke opp andre behov enn fysiologiske, hvem gjør det da?

Sykepleiere i Norge er en av arbeidsgruppene som utfører flest ikke-relevante oppgaver i henhold til utdannelsen. En spørreundersøkelse fra 2018 viser at 85% av sykepleierne gjør arbeidsoppgaver ukentlig eller oftere som de ikke definerer som sykepleieroppgaver. Mer enn 6 av 10 svarer at dette er noe de opplever daglig. Flere kommentarer var verdt å merke seg:

«Utenom sykepleie er vi frisører, vaskere, kokker og servitører. Vi er renholdere og søppeltømmere. Vi er psykologer og ledere, og noen ganger må vi også være leger.»

«Syntes det er viktig å påpeke at sykepleie innebærer helhetlig pleie til pasientene og ikke bare medisinutdeling og legevisitt, som en del nyutdannede sykepleiere tror er deres hovedarbeidsoppgaver.»

SSB gav i 2017 ut en rapport som viser at ti år etter fullført utdanning jobber 1 av 5 sykepleiere ikke i helsetjenesten lenger. Dette er alvorlige tall. Slik det ser ut nå er sykepleieres arbeidsoppgaver ofte for lite oppmerksomhet på selve pasienten.

Jeg har gjennom mine fem praksisperioder på sykepleierstudiet opplevd at det er lite fokus på åndelig omsorg. Det er for lite kunnskap om temaet hos mange sykepleiere og sykepleierstudenter. Jeg har flere ganger i praksis fått høre fra overordnede at åndelig omsorg ikke er viktig eller noe å bruke tid på.

Men dette er et brudd med sykepleiens menneskesyn som forutsetter at vi har en åndelig dimensjon. Også menneskerettighetene verner i artikkel 18 og 19 om vår rett til å utøve vår tro.

Ikke mye skaper større behov for hjelp på dette området enn å havne på sykehus med alvorlige skader eller diagnoser, Sykepleiers kompetanse har mye å si for hvordan pasientens åndelige behov blir møtt. Derfor er det avgjørende at utdanningsinstitusjonene kommer på banen. I dag har de for lite fokus på dette om noe i det hele tatt.

Både teorien og forskningen jeg har vist til, understreker at i hovedsak er sykepleiers eget syn på åndelig omsorg avgjørende for hvordan man møter pasienten. Da er det viktig å reflektere over sitt eget ståsted.

Sykepleieren må også ha kompetanse om andres verdier og livssyn for å kunne stå trygt i rollen. Uten nok kunnskap og øvelse, er det vanskelig å unngå at vi møter andre med fordommer og uvitenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Har vi en åpenhet og kultur for å snakke om åndelig omsorg på arbeidsstedet, er det også lettere å være observant overfor pasientene. Og det er dem det handler om, enten man er lege eller sykepleier.