De kristne i USA kjemper, i Europa er de likegyldige

Det som gir håp for USA, er den massive motstanden demokratene møter. I motsetning til kristne i Europa, Norge inkludert, er det en politisk bevissthet blant konservative i USA man knapt finner andre steder.

I USA har Representantenes hus vedtatt en ny diskrimineringslov og den venter nå på å bli behandlet i Senatet. Den nye loven inkluderer blant annet både seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Det ble fremmet et tilnærmet likt forslag i 2019, men da hadde republikanerne flertall, og de avviste forslaget. Daværende president Trump sa at han uansett ville ha lagt ned veto.

Nå er situasjonen en annen. Joe Biden er president, og med Kamala Harris som leder av Senatet har demokratene flertall også der.

Forslaget til ny diskrimineringslov har medført kraftige reaksjoner i det kristne USA. Lederen for den katolske liga, Bill Donohue, beskriver loven slik: «The most comprehensive assault on Christianity ever written into law.»

Ryan T. Anderson, forfatteren av boka «When Harry became Sally» beskriver loven som et våpen for de som ønsker å angripe kristen tro: «As a sword to persecute those who do not embrace new sexual and gender ideologies.»

Det har skjedd et skifte i vestlige staters diskrimineringslovgivning som kan være vanskelig å oppdage. Det handler om hvem man skal forhindre fra å forskjellsbehandle.

På Netflix er det for tiden mulig å se en film om livet til den kjente juristen og høyesterettsdommeren Ruth Ginsburg.

Filmen «On the Basis of Sex» anbefales, den gir nemlig en god innføring i hva kampen mot diskriminering egentlig handlet om: likhet for loven.

Den første saken Ruth Ginsburg førte for retten, dreide seg om en mann som ikke fikk skattefradrag for kostnader knyttet til pleie for hans egen mor. Årsaken var at han ikke var skilt, enkemann eller kvinne.

Loven tillot nemlig ikke skattefradrag for ungkarer. Loven behandlet altså menn og kvinner ulikt. Ruth Ginsburg vant saken og startet et stormløp på en rekke andre lover som forskjellsbehandlet menn og kvinner.

Denne kampen var rett og i overenstemmelse med kristne idealer. Men på et tidspunkt ble ideen og drømmen om et samfunn uten diskriminering brukt av politiske aktivister som et våpen mot meningsmotstandere.

Diskriminering handler ikke lenger om forskjellsbehandling overfor loven og staten, men om forskjellsbehandling borgerne seg imellom. Det var ikke lenger staten som var deres motstander, men borgere som ikke delte deres virkelighetsforståelse.

Selv Ruth Ginsburg delte denne nye forståelsen av hvilken diskriminering staten burde bekjempe. De så ikke at kvinner blir ofre når kjønnsidentiteten ble flytende og menn kan velge å bli kvinner.

Det er også usikkert om de så hvor totalitær en stat blir, når den gir seg rett til å regulere mellommenneskelige forhold og krever at vi endrer våre preferanser slik at de kommer i overenstemmelse med tidsånden.

Det er nemlig ingen «sårbare» grupper som har vondt av at noen ikke deler deres virkelighetsforståelse, men det er mange som mister friheten dersom vi alle må bøye oss for den postmoderne virkelighetsforståelsen.

Ettersom kampen mot staten ble sett på som både god og rettferdig, er det vanskelig å argumentere mot den nye og utvidete forståelsen av diskriminering.

Men diskrimineringslovgivningen har, som Ryan T. Anderson sier, blitt et våpen man kan bruke i en politisk kamp for et nytt Utopia: Kampen for det gode samfunn der alle skal tenke likt om samliv, kjønn og seksualitet.

Hensikten med nye diskrimineringsloven i USA kom tydelig til syne da den republikanske senatoren Mitt Romney sa seg villig til å støtte loven dersom den fikk et tillegg som ga et vern for kristne og kristne organisasjoner.

Utspillet fikk Queer-avisa LGBTQ Nation til å utbryte at det ikke kom på tale. Det er nemlig i møte med kristne at LHBTIQ-personer vanligvis blir «diskriminert».

Det som gir håp for USA, er den massive motstanden demokratene møter. I motsetning til kristne i Europa, Norge inkludert, er det en politisk bevissthet blant konservative i USA man knapt finner andre steder.

I Europa tror man enda at diskrimineringslovgivningens edle mål er å beskytte «sårbare» grupper. Her mener selv kristne partier og kirker at det var godt å bli kvitt Donald Trump.

De forstår ikke at målet med diskrimineringslovgivningen i realiteten handler om å tvinge oss alle til å tenke likt om samliv, seksualitet og kjønn, og da er det ikke mye frihet tilbake.