De glade 20-årene

Jeg håper at kirken - oss i felleskap - kan gjøre 2020-årene glade. Ikke på grunn av en voksende økonomi, men fordi kirken snur statistikken fra nedgang til vekst. 

Noen måneder av det nye tiåret har gått. Samfunnet har iverksatt dugnad, smittefaren henger over oss og børsen har svingt.

Dette er i kontrast til tiåret vi har lagt bak med en solid økonomi, økt velstand og boligprisvekst. Men hvor står vi som kirke i dette kaoset?

Spoler vi et århundre tilbake var ikke situasjonen helt ulik. 1920-årene i USA, kjent som de glade 20-årene, var preget av økonomisk oppgang og økt velstand. Første verdenskrig var over, og amerikanere fikk smak på gjeld og kredittkjøp.

Luksus og teknologiske nyvinninger ble allemannseie, men i takt med velstanden økte sekulariseringen. Tok materialismen Guds plass?

20-tallet ble økonomisk sett vellykket fordi mennesker kjøpte seg inn i et overopphetet aksjemarked med lånte penger for en suksess som var på lånt tid. Festen varte ikke evig, og luftslottet møtte nålen i oktober 1929.

Tanken om at morgendagen ville bli bedre enn gårsdagen kulminerte i fortapelse av verdier gjennom børskrakk, konkurser og arbeidsledighet. 30-tallet ble en stor depresjon, i motsetning til festen tiåret før.

I 1930-årene betalte samfunnet prisen for valgene de tok tiåret før. Forhåpentligvis har samfunnet lært av den økonomiske depresjonen og unngår en lignende situasjon. Spørsmålet blir da om kirken også har lært.

Undersøkelser tyder på at kirken i Norge mister så mange som syv av ti unge før de fyller 30 år. Disse tallene gjør at jeg frykter at jeg ikke vil få dele trosliv med vennene fra søndagsskolen, ungdomsarbeidet og sommerleirer.

Med den oppgaven kirken har i den ene hånden, er det paradoksalt at kirken i den andre hånden mister syv av ti unge. Kirkens mandat er for viktig for å levere en slik statistikk. For dersom vi tror på Bibelen, da er budskapet i boken noe vi mener at alle trenger. Kanskje bør kirken hente inspirasjon fra samfunnet, og iverksette en egen dugnad?

Å være ung og kristen i dag er å være motstrøms. I møtet med studielivet, medstudenter og kollegaer er verdiene ofte annerledes og prioriteringene kan være ulike.

Jeg forstår at mange velger å gå på kompromiss med egne verdier, og tilpasse seg til verdiene i miljøet man står i. For de som beholder troen fører det til at venner med like verdier og prioriteringer blir færre, og strømmen sterkere.

Dette gjør kanskje at 20-årene til unge som er aktive i kirken blir mer utfordrende og litt mindre glade.

Når jeg ser på de vennene mine som har falt bort fra tro og kirke, er det vanskelig å finne en forklaring. Flere har prøvd å forklare hvorfor unge faller fra.

Liten kontakt mellom generasjonene og dårlig forståelse for sammenhengen mellom tro og arbeid har vært trukket frem som årsaker.

Disse årsakene kan kanskje forklare statistikken, men rammer flere enn kun de som faller fra. Det virker da som tilfeldigheter avgjør hvem av vennene mine som faller fra og ikke.

Jeg syntes det er trist at 70 prosent av vennegjengen antageligvis vil ha falt vekk fra det som er viktigst for meg før jeg fyller 30 år. Jeg håper bare at tilfeldighetene tillater at jeg er en av de tre.

Min egen erfaring er at overganger og kriser kan være utfordrende for troen. For selv om det kan styrke troen, kan overgangene ta vekk det trygge som var livbøyen til troen.

For hva skjer når ungdomsmøtene gjør at du ikke er med på søndagsmøtet, eller sommerjobben gjør at du ikke blir med på sommerstevnet?

Hva med det nye miljøet på videregående eller når du er ny i studiebyen? Hva skjer når du ikke lenger er en del av et ungdomsarbeid, men selv må lede andre og være i tjeneste?

Dette er overganger der det kreves bevissthet, for tilfeldighetene kan føre til en tapt tro. Spesielt i disse tider hvor mange av plattformene for trosutøvelse er avlyst.

Vi må være bevisste på hva vi har og frimodige på at det vil ha verdi for de syv som faller fra. Med troen på Bibelen mener vi også at budskapet bærer en mening som ikke kan finnes i materialismen.

Jesus betyr mer for meg, enn det materielle ting kan gjøre for meg. Derfor mener jeg at mine venner og andre unge fortjener en kirke som hjelper dem til å beholde troen i møte med overganger, kriser og nye miljøer.

Jeg håper at kirken - oss i felleskap - kan gjøre 2020-årene glade. Ikke på grunn av en voksende økonomi, men fordi kirken snur statistikken fra nedgang til vekst.

Slik at når kirken går inn i 30-tallet, er det ikke lenger slik at syv av ti faller vekk fra kirken før de selv går inn i 30-årene.

Ikke fordi kirken skal sole seg i egne medlemstall, men fordi budskapet har verdi for den ene og alle de syv. Det er det verdt å ta en dugnad for.