LIV: Ånden er det elementet kirken har sitt liv av og i.

Løftet om Den hellige ånd

Ånden er det elementet kirken har sitt liv av - og i, skriver Olav Skjevesland.

Til dagen og teksten

Olav Skjevesland

Den er ikke omtalt som kristen høytid før i det 3. århundret. En synode i 305 foreskrev at pinsen skulle feires.

Festens tema er at Gud har holdt sitt løfte og sendt Den hellige ånd (Joel 3,1f; Jes 44,3; Luk 24,49). Ånden er det elementet kirken har sitt liv av og i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Pinsen har, som påsken, opprinnelig en historie knyttet til GT. Pinsen handlet opprinnelig om å feire innhøstingen, og ble kalt «uke- festen» (2 Mos 34,22f). Senere ble den også en fest til minne om da Gud ga loven på Sinai. I kirken betyr pinse at menigheten etter Jesu bortgang ikke er etterlatt son foreldreløse barn. «Jeg kommer til dere» (v. 18). Jesus er han som kommer når han går.

Teksten er skåret ut av Jesu avskjedstale til disiplene. Jesus forlater verden og går til Faderen. Det er bakgrunnen for dette tekstutsnittet, som for første gang slår an temaet «Talsmannen» (parakleten, av gr. paráklætos) hos Johannes – et tema som vil bli omtalt gjentatte ganger i kap. 14−16. I kap. 14 sammenfatter Jesus meningen, hensikten, med sin sendelse til verden. – Uten her å kunne gå i dybden på temaet, er det klart at Johannes-evangeliet gir en annen og supplerende versjon av Jesu siste timer med disiplene. Johannes, som sto Jesus svært nær, må ha hatt tilgang til utfyllende kildestoff.

Dypere inn

Igjen: Jesu hovedsak i dette avsnittet er å bekrefte at selv om han går bort, vil han fremdeles bli hos sine disipler, sine venner, sin menighet. Fra å tale om bønnesvar (v. 13f), går Jesus over til å tale om å holde hans «bud». Å «holde» må her inneholde aspektet oppfylle, virkeliggjøre. Med uttrykket «Jesu bud» (her i flertall, mens entall er brukt i 13,34) siktes det ikke til en sum av lover og befalinger, men snarere til det store budet: å ta imot Jesus, tro på ham og ha tillit til ham i alt, jf. 6,29.

Så «Jesu bud» dreier seg ikke ganske enkelt om moralske forskrifter, men å holde dem er til gjengjeld ensbetydende med et liv formet av kjærlighetens fellesskap med ham. Det kan ligge nær å oppfatte verbet «å holde» futurisk, slik at det går på fremtiden: Dersom dere elsker meg, vil dere holde mine bud. Da blir meningen tydelig at lydigheten naturlig vil flyte av kjærligheten til Jesus. Det er i alle fall klart at å elske Jesus ikke kan løsrives fra en livsform som springer ut av det nære forholdet til ham.

Som følge av en kjærlighet som holder Jesu bud, vil han be sin Far om «å sende en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid». Om Jesus går bort, vil hans verk bli ført videre av en «annen talsmann». Slik Jesus uttrykker seg her, må han også betrakte seg selv som en type talsmann. Dette lille ordet «annen» funderte de oldkirkelige teologene mye over i forbindelse med treenighetens mysterium: Gud er én, men eksisterer i en trefoldighet som Faderen, Sønnen og Ånden (Matt 28,19).

Det greske substantivet paráklætos kan gis flere oversettelser fordi det har et ganske vidt betydningsfelt. I vår oversettelsestradisjon er vi blitt fortrolig med «Talsmannen». Ordrett betyr denne termen «en som er tilkalt» – underforstått som hjelper, rådgiver, trøster, talsmann. En annen oversettelse kunne vært «advokaten», eller bedre «sakføreren». Da poengteres det at Ånden, parakleten, vil føre Jesu sak videre. Den hellige ånd er lovet som permanent gave til den kirken («dere» i flertall) som holder Jesu bud, dvs. som lever i fortrolig fellesskap med ham.

V. 17. Parakleten er «sannhetens Ånd», jf. 15,26; 16,13. Ånden skal lære disiplene hva sannhet er. Uttrykket «sannhetens Ånd» kan best forstås som en objektiv genitiv: Ånden formidler sannheten. Denne sannhet er ubrytelig forbundet med Jesus, hans person og verk. Men hva Jesus er og betyr kan verden ikke forstå og ta imot av seg selv. Verden tok ikke imot Jesus, men var fiendtlig innstilt overfor ham. Tilsvarende vil verden ikke kunne motta Ånden, men vil stå den imot. Ånden skal jo nettopp undervise om den absolutte sannhet som er åpenbart gjennom Jesus. Verden er av en annen ånd, jf. 1 Joh 4,6: «Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd.»

Talen om at parakleten skal «bli» (menein) hos disiplene og skal være i dem, kan også ses som en oppfyllelse av teksten om Immanueltegnet i Jes 7,14 – «Immanuel» som betyr «Gud med oss», og da i Den hellige ånds samfunn. «Gud med oss»-temaet fra GT kan nå realiseres i Ånden som vil bli hos disiplene for alltid. Disiplene skal ikke bli etterlatt som «foreldreløse barn». Tilsvarende bruk av uttrykket var kjent i samtiden. Man kunne f.eks. si at rabbinerelever ble foreldreløse når deres lærer, deres rabbi, døde – slik som Sokrates’ elever ble foreldreløse da han ble tatt av dage.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Løftet om parakleten er et løfte til alle kristne. Vi merker oss det gjentatte «dere» i flertall. Det er i det kristne fellesskapet, i troens enhet, vi vil erfare at Jesus kommer til oss. «Om en liten stund» (eti mikron) vil verden ikke lenger se Jesus, men disiplene («dere») skal se ham, for, som Kristus sier, «jeg lever, og dere skal også leve». Dette tema i v. 19, at Jesus lever, er grunn og kilde for det kristne livet og for kirkens eksistens i det hele tatt, jf. Rom 5,10; 1 Kor 15,22.

V. 20 sier at troen og kjærligheten hos Johannes handler om nære, gjensidige relasjoner: Jesus er i Faderen og Faderen er i Sønnen, og på samme måte er disiplene i Jesus og Jesus er i disiplene. «Den dagen» er et uttrykk som finnes tre ganger hos Johannes (se også 16,23.25). Dette er allerede i GT et uttrykk for å angi tiden for Guds siste, avgjørende inngrep. Hos Johannes synes uttrykket å sikte til den nye fase av kristen tro og eksistens som er gjort mulig gjennom Jesu «time», se 12,23f.

Den inderlige nærhet mellom Jesus og disiplene som v. 20 om- taler, følges i v. 21 av betingelsene for dette nære, gjensidige for- holdet: det å holde Jesu bud og på den måten vise kjærlighet til ham. Å elske Jesus og holde hans bud er to måter å beskrive det kristne livet på. Kjærligheten motiverer til å holde budene, og inderlig kjærlighet er selve essensen av Jesu bud.

Ut i livet

Tiltalen fra evangelieteksten på pinsedagen handler om å gi rom i tanke og sinn for Jesu nærgående ord: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud».

Troen tar til seg ordet om at Gud, etter sitt løfte, har sendt sin kirke Den hellige ånd, parakleten, som skal erstatte Jesu konkrete, fysiske nærvær.

Takken utløses av ordet om at vi ikke er overlatt til oss selv som foreldreløse barn. Jesus lever, og vi skal også leve – i og med Den hellige ånds bistand og veiledning.

Les også
Slik erfarte de Ånden
Les også
Ingen pinse uten Jesus
Les også
Farvel til «Pinsen»