La oss børste støv av og finpusse troen i ben, armer og stemmebånd

Nevrovitenskapen har slått fast at hjernen er formbar så lenge vi lever, og at vi først og fremst formes gjennom det vi gjør. Det er en gavepakke til kirken, som vi bør benytte oss av for alt den er verdt.

Når man skal lage overskrifter som skal vekke nysgjerrighet og salg, spissformuleres det, og kanskje helst med negativt fortegn.

Derfor inviterte forlaget og jeg til boklanseringsseminaret «Hva gjør kirken når det ikke lenger er bare bare å bare tro? Og sikkert av samme grunn fristet Dagen med en sak om min bok, «Kunsten å forme livet», med tittelen «Kan troen bli så alene at den dør?».

Faren med slike overskrifter er at man kan skape inntrykk av at jeg mener kirken har gjort det aller meste galt, og at den har seg selv å takke for piler som peker nedover. Dette er ikke mitt budskap i boken.

Boken er et gledesbudskap for kirka. Jeg tror nemlig jeg har funnet noen svar på hvordan vi som kirke og som kristne kan få et oppsving både hva gjelder kvalitet og kvantitet i det vi holder på med.

Det handler om å forme vanene som igjen vil forme oss, og til sist våre omgivelser, etter Kristi sinnelag. Og det handler om å invitere folk inn i alt dette, uavhengig av om den enkelte har en avklart tro eller ei.

Fortellingen om Jesus som kaller de to Johannes-disiplene er et godt eksempel: Johannes-disiplene står og prater med mesteren sin, da døperprofeten får øye på Jesus og utbryter: «Se, Guds lam!»

De to begynner umiddelbart å følge nysgjerrig etter Jesus på behørig avstand. Så stopper Jesus opp, før en merkelig dialog oppstår: «Hva vil dere?» spør Jesus. «Rabbi, hvor bor du?» Svarer de, tilsynelatende i kor. «Kom og se!» svarer Jesus.

Og de to blir med Jesus dit han holder til, og de blir der til langt på kveld. Ifølge evangeliene ser det ut til at det tok flere år med vandring sammen med Jesus før det virkelig begynte å gå opp for disiplene hvem de hadde med å gjøre. Troen fikk vokse i fred og ro mens de var sammen med Jesus, gjorde ting med Jesus og hørte på Jesus.

Det å være kalt av Jesus trenger altså ikke være mer enn å nysgjerrig snike seg etter ham på behørig avstand. Og når Jesus stopper opp, sier han aldri: «Tro dette først, at jeg er født av en jomfru, er en del av treenigheten og har dødd på korset for syndene dine. Når du forstått, trodd og tilsluttet deg dette, kan du følge meg.»

Nei, Jesus sier bare: «Kom og se!» Og disiplene fikk se, at den minste var den største, at det var synderen som angret som var den mest rettferdige, at barn var et forbilde for tro, at fiender skulle elskes, at penger og eiendeler skulle deles, at det ikke var forskjell på rase, kjønn eller klasse, og at mennesker ble satt fri i møte med en nådefull Gud full av rensende og nyskapende kraft.

Det å bli introdusert for og opplært i kristen tro de siste århundrene har sjelden skjedd etter Jesu «kom og se»-metode. La meg ta en liten avstikker: Geir Afdal skriver i Religion som bevegelse: Læring, kunnskap og mediering om hvordan man i tradisjonen etter Aristoteles skjelner mellom tre typer kunnskap: episteme, tekhne og fronesis.

Episteme er den intellektuelle kunnskapen, tekhne den praktiske håndverker-kunnskapen, og fronesis var den moralske klokskapen - det å vite når og hvordan du skal bruke alle innsiktene og ferdighetene du har opparbeidet deg.

De to siste typene kunnskap kan bare tilegnes gjennom praksis, erfaring, refleksjon og veiledning. De siste århundrene har episteme, den intellektuelle innsikten, fått forrang i den vitenskapelige verden, skriver Geir Afdal. Dette fikk igjen konsekvenser for hvordan vi tenker og oppfører oss: «Det normale var at først tenkte vi, deretter handlet vi.»

I takt med dette har kirken i Vesten havnet mer og mer over på epistemes banehalvdel. Troen formidles som ideer, verdier, følelser og overbevisninger man kan velge å slutte seg til eller ei. For mange er dette en vei mot tro de opplever som vanskelig og utilgjengelig, ja kanskje umulig å gå.

Det finnes altså flere veier mot kunnskap og innsikt. I «Kunsten å forme livet - plastisk teologi» skriver jeg om hjerneforskningens kvantesteg de siste tiårene.

Nevrovitenskapen har for lengst slått fast at hjernen er plastisk, formbar, og forblir det så lenge vi lever. Det vi gjør former oss - vi blir det vi gjør. Trener du på matte, «vokser» hjerneområdet som har med akkurat dette å gjøre, og du blir flinkere i matte.

Lærer du deg ett eller flere språk, vokser språkdelen i hjernen din, og holder du på med orientering, kan du være sikker på at sjøhesten din, som sitter i lillehjernen, over tid vil bli en orienteringsekspert.

Slik er det også med troens praksiser: Det er vanskeligst å be når man aldri har bedt. Jo oftere du søker å be om tilgivelse, dess «lettere» blir det å si «unnskyld» når det er på sin plass.

Og gudstjenestens mange elementer vil til slutt sitte i kroppen din, på samme måte som du aldri vil glemme hvordan det er å sykle. Troen er ikke å forstå som en inngangsport inn i det kristne livet, troen er et gedigent byggverk, der alt en gjør, hører, leser og erfarer i møte med Jesus og etterfølgerne hans utgjør byggestenene.

Jeg sier på ingen måte at nå må vi slutte å forkynne med ord. Gud forby! Jeg sier bare at vi må ta inn over oss at vi har puttet vel mange egg i samme kurv, for mange penger på samme hest: den epistemiske trosformidlingen og - opplæringen.

La oss spre innsatsen - la oss børste støv av og finpusse troen i ben, armer og stemmebånd. For når hjerneforskningen sier med så store og fete bokstaver at det vi gjør former hvem vi blir og hva vi kommer til å tenke og mene, bør vi som kirke bruke denne innsikten for alt det er verdt!

La oss skape kom-og-se-kirker, fulle av trospraksiser, der fortellingene om Jesus oversettes til i dag og leves ut. Der vi spør hverandre «Hvem er våre samaritaner?» «Hva tilsvarer forvask i dag?» Hvordan kan vi som Jesus gå til øde steder for å hvile oss?» Og der folk er med på det som skjer også før troen på Jesus har kommet helt på plass.

Det handler altså ikke om å stenge veien til Jesus via intellekt og følelser, men om å rydde en gammel vei ren og rett: Via praxis. Det å bli kjent med Jesus gjennom å gjøre som han sa og gjorde. Den russiske munken St. Serafim av Sarov (død 1833) sa «Tilegn deg Fredens ånd, så skal tusener sjeler rundt deg bli frelst.» Kanskje han hadde rett?