SYNSVINKEL: – Tradisjonelt sies det at Lukas forteller beretningen om Jesu underfulle unnfangelse og fødsel «fra Marias synsvinkel», mens Matteus forteller den «fra Josefs synsvinkel», skriver Odd Sverre Hove. Foto: Adobe Stock

Josefs forbilledlige 
lydighet

Tradisjonelt sies det at Lukas forteller beretningen om Jesu underfulle unnfangelse og fødsel «fra Marias synsvinkel», mens Matteus forteller den «fra Josefs synsvinkel». I vår tekst er det akkurat slik. Josef er her hovedveiviseren vår til Jesu komme. Forklaringen er sikkert at Lukas hadde snakket med Maria, mens Matteus hadde snakket med Josef.

Slik innleder Matteus beretningen:

18 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Moren hans, Maria, var forlovet med Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd.

I dette verset må vi først merke oss hva som ligger i forlovelsesbegrepet. Mens forlovelser i vår tid bare er privatavtaler, definerte jødisk lov forlovelse som en bindende juridisk ekteskapsavtale. Den kunne bare brytes ved dødsfall eller formell skilsmisse. I forlovelsesåret bodde bruden hjemme hos foreldrene og levde ikke seksuelt med brudgommen. Men etter en offentlig bryllupsseremoni tok brudgommen bruden hjem til seg og innledet samliv.

I Josefs tilfelle «viste det seg» altså at Maria var blitt gravid. Grunnspråket bruker passiv på en måte som tydelig gir oss Josefs synsvinkel: «det ble funnet at hun var med barn.» Men Matteus legger til et forklarende preposisjonsledd: « … ved Den Hellige Ånd.»

Uavhengig av preposisjonsleddet fortsetter Matteus beretning slik:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

19 Josef, mannen hennes, var rettferdig, og ville ikke føre skam over henne. Han ville skille seg fra henne i stillhet.

At Josef var «rettferdig», er en typisk jødisk karakteristikk. På Matteus’ hebraiske morsmål ville det stått at Josef var «isj tsadík» (= en rettferdig mann), det vil si, en thora-oppfyllende troende jøde.

Etter Moseloven hadde Josef nå valget mellom et offentlig dødsstraff-krav mot Maria (ifølge 5Mos 22) eller en stillferdig skilsmisse foran to vitner (i samsvar med blant annet 5Mos 24). Dødsstraff-alternativet var på denne tiden lite vanlig (unntak: se Joh 8:2ff). Matteus’ poeng i vers 19 er at Josef foretrakk skilsmisse-alternativet fordi han ikke ønsket å «føre skam over henne». (Skammen som her er nevnt, handler faktisk om hele det offentlige skamsyndromet som ville ha fulgt med en juridisk henrettelsesprosess etter 5Mos 22!)

Men så får Josef englebesøk, sitat:

20 Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, hustruen din, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.

Det greske verbet «enthyméomai» beskriver den formen for tenkning som i moderne dataspråk handler om vedvarende «informasjonsprosessering». Josefs tanker synes å ha tumlet både fram og tilbake mens han overveide hva det var rett av ham å gjøre. Verbet står i en fortidsform som kanskje kan tyde på at han var i ferd med å nærme seg en konklusjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men så talte engelen til ham i en drøm. Og engelen sa to ting: At Josef ikke skulle frykte for å fullføre giftermålsprosessen ved å ta Maria hjem til seg. Og: At det ikke var utroskap, men Den Hellige Ånd, som var årsaken til at det var unnfanget et barn i Marias morsliv.

Derfor er slutten av vers 20 ett av hovedskriftbevisene bak læren om Jesu underfulle unnfangelse og fødsel ved Den Hellige Ånd.

Parallellteksten i Luk 1:35 er litt mer utførlig, sitat: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg.» Verbene «komme over» og «overskygge» minner om den hebraiske terminologien i omtalen av Gud som en sky som tar bolig over nådestolen på paktens ark og «overskygger» tabernakelet (se 2Mos 25:22, 40:34ff etc.).

Dette er altså engelens forklaring på unnfangelsesunderet: Det skjedde i kraft av det samme maktfulle gudsnærværet som da Gud var nær hos Israel i form av en sky om dagen og en ildstøtte om natten.

Deretter åpenbarer engelen Jesu navn for Josef, sitat:

21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. For han skal frelse folket sitt fra syndene deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vår norske navneform «Jesus» er kommet til oss via kirkelatin («Iesus») og gresk («Ieesoús»). Men på hebraisk er navnet «Jesjuá» (eller «Josjuá»). På hebraisk er dette et sammensetningsord. «Je» er en kortform av Guds navn JHVH. Og «sjua» betyr «frelse». Som sammensetning utgjør navnet en såkalt nominalsetning: «Herren er frelse».

Engelens begrunnelse for navnet utgjør deretter en verbalsetning: «For han skal frelse folket sitt fra syndene deres.» På hebraisk er dette et nydelig ordspill («… karata æt sjmå Jesjuá/ci josjía æt amå …»).

Så griper Matteus selv ordet med et skriftbevis fra GT, sitat:

22 Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten:

23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.

Dette skriftbeviset er hentet fra Jes 7:14. Matteus siterer det fra den greske GT-oversettelsen Septuaginta, som lærde jøder i Aleksandria sto bak et par århundrer før Kristi fødsel. Disse lærde jødene valgte det greske jomfru-begrepet («parthénos»). Den hebraiske grunnteksten bruker et sjeldent hebraisk ord, «alma», som skeptikere hevder bare betyr «ung kvinne».

4. søndag 

i adventstiden

Prekentekst: 

Matt 1:18–25

Lesetekster:

Sef 3:14–17 og 
2Kor 1:18–22

Men ikke på noen av de sju stedene i GT der «alma» brukes, er det belegg for såkalt manglende virginitet. Og bibeloversetter Hans-Olav Mørk har i en spenstig fagartikkel sannsynliggjort at de lærde jødene som oversatte Jes 7:14, forsto verset som en tilsiktet profetisk reprise på «Rebekka-tegnet» i 1Mos 24. I Rebekka-avsnittet er det ikke rom for virginitetstvil. Derfor er dette skriftsitatet etter mitt syn et overveldende sterkt skriftbevis.

Noen lurer på hvorfor barnet i vers 21 kalles Jesus, mens det i vers 23 kalles Immanuel. Men også Immanuel er et sammensetningsord og en nominalsetning. Og begge navnene sier saklig sett det samme.

Så avslutter Matteus avsnittet vårt med den følgende skildringen av Josefs betakende og mandige lydighet, sitat:

24 Da Josef var våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte hustruen sin hjem til seg.

25 Men han levde ikke med henne før hun hadde født sønnen sin. Og han ga ham navnet Jesus.