- Jeg visste knapt hva liturgi betydde

Pastor Stephan Christiansen i Jesus Church kaller seg ulykkelig uviten om sin tidligere kritikk av Den norske kirkes «stive» og «døde» liturgi. Nå omfavner han den kristne enhet.

Markus Plementas

Publisert: 25.03.2014 16:20

«Bli løst fra din stive liturgi. La Herrens Ånd sette deg helt fri. La hele ditt program få ligge for denne gang. Bli løst fra din stive liturgi»

Slik lyder det første verset i Stephan Christiansens låt «Religiøst Ribba» fra 1995. Han er kjent for sine spissformuleringer og sin kritiske holdning til Den norske kirkes «døde» liturgi fra sine yngre dager.

Han vokste opp i en pinsemenighet og hadde knapt nok satt sine ben i noe annet enn det. Men med alderen har han lært seg å sette pris på alle Guds folk, sier han.

- Jeg hadde hatt problemer med å synge «Religiøst Ribba» på samme måte i dag, nettopp fordi jeg vet så mye mer nå. Med alderen ser man mer og mer hvor begrenset man selv er og hvor begrenset kunnskap man har. Og ikke minst hvor avhengig man er av hele kroppen for å kunne vokse i kjennskap til Gud.

- Så desto eldre jeg har blitt desto dypere har min forståelse blitt av dels hvor avhengig jeg er av hele kroppen, og hvor viktig det er at man breddes i hele opplevelsen av Kristi legene, sier Christiansen.

- Ulykkelig uviten

I følge Christiansen har han nå lagt bak seg over 15 år med felleskristent arbeid på kryss og tvers av alle sammenhenger. Det har vært en berikelse, sier han.

- Det som er interessant er at alt som heter former kan bli stivt. Og som ung mann er det lett å tenke at det som er i sin egen sammenheng er fritt, mens det som er i en annen sammenheng er stivt.

- Så oppdager man flere år senere at nei, alle former for gudstjenester kan bli tilstivnede. Man kan ha masse liv i den vakreste liturgien, og man kan ha et såkalt fritt pinsemøte som er like liturgisk forutsigbart som hva som helst ellers.

- Jeg visste knapt nok hva liturgi betydde. Men det er slik at alle menigheter har liturgi, selv den mest karismatiske menigheten. Forskjellen er kanskje bare at noen har tenkt igjennom liturgien, mens andre ikke har gjort det, sier Christiansen.

Fremdeles en pinsemenighet

Søndag 2. mars kunne Jesus Church feire åpningsgudstjeneste i Markus kirke på St. Hanshaugen i Oslo. Kirken er nå avviklet innen Den norske kirke og leies ut til den unge pinsemenigheten.

Det var med glede Jesus Church, med Stephan Christiansen i spissen, innviet kirken etter et 13 år langt nomadeliv. Kirken er innredet med alter, alterring, talerstol, orgel og tradisjonelle kirkebenker. Det eneste som mangler er en organist og en døpefont.

- Vi bruker alterringen til dels nå, men når det er mange som møter opp så gjør vi det på samme måte som i domkirken, med flere nattverdstasjoner. Vi døper med troendes dåp i forsamlingslokaler med dåpsbasseng. I påsken skal vi ha dåpsgudstjeneste her i Markus kirke, deretter går vi ned til De Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata 40 og har dåp der, sier Christiansen.

Trang til fordypning

Han understreker likevel at når menigheten går inn i Markus kirke, så gjør den det som en pinsemenighet. Men at de, helt uavhengig av Markus kirke, gjennom flere år har kjent en trang til fordypning av nattverdsfeiringen og gudstjenestelivet.

- Vi er en pinsemenighet og kommer til å forbli en pinsemenighet. Så jeg vil ikke si at vi får en tilnærming til Den norske kirke ved å gå inn i Markus kirke.

- Men på grunn av trangen til en fordypning vil man oppleve at vi har en rekke klassiske gudstjenesteelementer. Vi bruker for eksempel den apostoliske trosbekjennelsen, men synger den til en rockekomp. Vi har også satt en rockekomp på den nikenske trosbekjennelsen, og vi synger «Fader Vår», sier Christiansen før han legger til:

- Et spørsmål å stille seg selv er hva Skriften taler om et gudstjenesteliv som ikke blir praktisert, og er det noe som praktiseres som kanskje Skriften ikke løfter så høyt opp?

- Skriften løfter opp nattverden, taler om ulike former for bønner og det å bekjenne Skriften. Den taler om lesing av Skriften, og taler om en rekke ting som for en moderne kirke har blitt perifer, eller som kanskje føles uviktig. Det er ting som jeg tenker er det sentrale, sier Christiansen.

Hele kroppen

Men som en del av anerkjennelsen av hele kroppen, slik Christiansen uttrykker det, er omfavnelsen av det karismatiske livet også en viktig del av gudstjenestelivet.

- Vi ser en slags begynnelse på en vei som inneholder både et slags kontemporært formspråk i forhold til vår moderne musikk, samtidig som det finnes klassiske gudstjenesteelementer og det karismatiske livet hvor vi ønsker en frihet for Den Hellige Ånd. I Kristi kropp er vi avhengig av å se med fullhet fylden i hva Gud har gitt til hele sin kirke.

- I det øyeblikket man tenker at det som finnes i min vekkelsesbevegelse er det som er å finne, da blir det fort for smalt og man kan gå glipp av mange skatter som Gud har gitt til hele sin kropp, sier Christiansen.

- Den katolske kirke - en velsignelse

Christiansen mener den katolske kirkes tilbakekomst er en velsignelse. På spørsmålet om Ulf Ekmans konvertering til katolisismen sier han følgende:

- Det Jesus sa til Peter i det siste kapittelet av Johannes evangelium får være et vers for oss alle i disse tider. Da sa han «Hva angår det deg, følg du meg», sier Christiansen.

- Hva er ditt eget forhold til den katolske kirke?

- Jeg har gleden av å ha brødre og søstre i alle sammenhenger. I oppveksten min var det knapt nok en katolikk å få øye på i Tønsberg, mens situasjonen vi har her i Oslo nå er at kanskje titusen går til messe hver uke. De er en stor glede for denne byen.

- At tusenvis av mennesker går for å prise Gud, tar nattverd og kommer sammen som hellige er noe å være takknemlig for, sier Christiansen.

DAGEN