KALL: Det må skje en utsendelse, sier Paulus. Utsendelsen kan først skje når noen har fått et kall og responderer på dette, skriver pastor Torbjørg Oline Nyli.

Hvorfor er kristne så opptatt av kall?

«Jesus her er jeg, send meg – jeg vil bruke mitt liv i tjeneste for deg. Jesus her er jeg send meg!» Vi sang det av full hals i barnekoret jeg var med i som yngre. Uvitende om hva vi egentlig sang og kanskje er det derfor vi sang så frimodig.

For jo eldre vi blir, jo vanskeligere blir det uforbeholdne løftet i sangen. Det blir i beste fall en bønn og et ønske om å være villig. Så vil tiden vise om jeg også er lydig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Romerne 10 står en av misjonsbefalingene, slik jeg ser det.

Les også
Skuffet over kallet

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
 Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre dersom ingen forkynner? Og hvordan kan noen forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor herlig lyder fottrinnene av dem som bringer godt budskap! Rom 10.14–15

Hver den som påkaller Herren skal bli frelst, for et løfte! Men hvordan skal folk bli frelst om de ikke blir presentert en levende Herre Jesus Kristus? Og hvor er behovet størst for å gjøre Jesus kjent? Og hvem vil dra dit?

Det må skje en utsendelse, sier Paulus. Utsendelsen kan først skje når noen har fått et kall og responderer på dette. Jeg vokste opp med mine foreldres misjonskall og vi møtte ofte mennesker som fortalte om kallet da jeg vokste opp. Men kanskje har vitnesbyrdene om kallsopplevelser blitt færre?

Les også
Uheldig maktspråk fra ImFs leder

Kanskje vi ikke gjenkjenner at det er et kall? Vi tror vi gjør det vi gjør, reiser dit vi reiser og tjener slik vi gjør, fordi vi vil, fordi vi kan og har evner. Men dypest sett trenger Kristi kropp å bli kalt og sendt.

Da tror jeg vi hadde hørt flere historier om familier som flytter på seg. Menighetsplanter som oppstår. Bevegelser på steder med lite aktivitet fra før. For Gud har vel ikke sluttet å kalle mennesker til tjeneste i grisgrendte strøk i vår tid?

Jeg sitter i skrivende stund på vei hjem fra en talehelg i Narvik og Tromsø. Jeg har møtt flotte folk som tjener Jesus i sin hverdag, i vakker natur, med gode muligheter for å bli flere og med en frimodig forespørsel til flere av oss sør om å komme og bli med.

Jeg tror vi kan se på Romerne 10 med et friskt blikk også med tanke på å eksponere enda flere for Guds kall. For hvordan skal noen bli kalt om de ikke hører om andres kall?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Jesu fremste kjennetegn

Hvordan kan noen bli kalt, hvis de ikke møter mennesker som glødende tjener Jesus på mindre steder og som gjerne anbefaler det? Hvordan kan de være med og forkynne Jesus, hvis de ikke blir utsendt av menigheter som gjerne investerer i at Jesus skal bli gjort kjent andre steder enn bare der de befinner seg?

Som misjonærbarn reiste vi rundt og fortalte om hverdagen og tjenesten i Tanzania, de første årene hjemme, med lysbilder og ikledd kangaer (nasjonale klær)

Kanskje skulle vi frisket opp dette. At mennesker som har fått et kall deler om dette, så flere kan oppleve det sammen. I Guds rike er vi ment å beveges. Nærmere Gud, ut vil vår verden.

2 Kor 5.19–21

Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overga ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.