Hva er sannhet?

Jeg er nok ikke den eneste andaktsholderen som har latt meg inspirere av Einar Tørnquist denne høsten. Og da snakker jeg ikke om hans desperate forsøk på å få folk til å le i programmet «Ikke lov å le på hytta» (det ville i så fall blitt en uvanlig andakt), men om et utsagn han kom med på programmet Lindmo i september. Det handlet om hva som er definisjonen på sannhet.

Einar er tydelig skeptisk til holdninger som «du har din sannhet og jeg har min». Der er jeg enig med ham. Dette er en behagelig innstilling å ha i dagens samfunn, for da unngår du enhver form for eksistensiell diskusjon. Men som Einar sier; «Det du sier, er at det er min lille ønskedrøm. Sannhet må du ikke blande inn i hva du sjøl har kokt sammen på kjøkkenet.»

Vi lever i en relativistisk kultur når det kommer til eksistensielle og moralske spørsmål. De ti bud er erstattet av en slags kardemommelov: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre (og tro på) hva man vil.» Ikke det verste mottoet å ha, for all del. Men det kan være vanskelig å forkynne Sannheten til noen som er helt fornøyd med å ikke finne den. Kanskje var det noe av den samme mentaliteten i Romerriket. Da Pilatus forhører Jesus, svarer Jesus følgende: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst» (Joh. 18,37b). Pilatus’ svar kan tolkes både likegyldig, kritisk eller oppriktig spørrende: «Hva er sannhet?» (vers 38).

I voksen alder har jeg sjelden opplevd det vanskelig å fortelle folk hva jeg tror på. Studietiden var en periode der jeg opplevde det aller enklest. Mine medstudenter var åpne og interesserte. Jeg trengte ikke stresse med å fortelle om det jeg trodde på, spørsmålene kom av seg selv. I ettertid ser jeg at jeg fort fikk rollen som «den kristne i gjengen». Jeg ble respektert og verdsatt for mitt livssyn, men det var liksom min greie. Jeg hadde min sannhet, min gud og mine verdier. Men det hadde ikke så mye med de andre å gjøre.

Jeg husker en gang vi satt en gjeng på biblioteket og leste sammen. Jeg var som vanlig den eneste bekjennende kristne blant oss. En av mine studievenner la fram en utfordring og lurte på om ikke jeg kunne be for dette. Da kommer det fra en av de andre: «Alle kan jo be!» Jeg har tenkt mye på denne situasjonen i ettertid. Folk kan se mye positivt med kristendommen og ha håp om at det er kraft i bønn, men de overlater det til de som er kristne.

I tenårene hadde jeg en venninne som gikk gjennom en tøff periode. Jeg sendte henne et bibelvers til trøst. Som svar fikk jeg noe sånt som «Tusen takk, Gunnlaug! Men jeg har ikke en gud som er der for meg sånn som du har». Gud blir redusert til noe som finnes min private sfære, utilgjengelig og fjern, selv når jeg prøver å dele han med andre. Jeg tror den relativistiske holdningen til «sannhet» har gjort det slik.

Det kan være lettere å ha en eksistensiell samtale med en ateist enn med en relativist. En ateist kan ha sterke motforestillinger mot kristendommen og hardtslående argumenter, men vi er i hvert fall enige om en ting: Vi kan ikke begge to ha rett.

Einar Tørnquist er tydelig på at det finnes en sannhet der ute. Så kan man velge om man vil jakte på den «eller dikte opp en kosevariant du kan kose deg med». Kristne kan bli anklaget for å tro at de har den eneste sannheten. Og den anklagen er for så vidt berettiget. Jesus sier følgende om seg selv: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh. 14,6). Bibelen forkynner ikke at det er «flere veier til Rom». Det blir et enten eller: Enten tror du på det Jesus sier om seg selv, eller så tror du det ikke.

Maria blir satt til veggs av Jesus når hennes bror Lasarus dør. Det er rett før Jesus skal vekke Lasarus opp fra de døde, men det vet hun ikke enda. Hun har kjent Jesus lenge, men hvem tror hun egentlig at han er? «Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh. 11,25–26).

Dette er en utfordring til deg som har unngått å ta stilling til sannheten fram til nå. Men det er også en utfordring til oss som har vokst opp med Bibelen og står i fare for å glemme hva og Hvem vi tror på. Jeg blir på ny utfordret til å fortelle om Jesus på en slik måte at de rundt forstår at det angår dem også. Det er ikke bare en fortelling om mitt liv, det er en fortelling de er en del av.

Det blir ikke mer eller mindre sant om du tror på det eller ikke. Det er enten eller. Enten er det sant, eller så er det fullstendig feil. Men hvis det er sant, da er det ikke bare en sannhet som gjelder meg. Da er det sant for alle. Også for deg.