Et nåderike for syndere
I noen andakter har jeg nå referert til husmøtene i min barndom. De fleste av de som deltok der, er døde. Da jeg nå igjen leste for meg selv den mest typiske husmøtesangen, «O, Jesus åpne du mitt øye», stanset jeg ved vers fire. I denne sangen fra 1861 sammenfatter Lina Sandell den rikdommen som skapte gleden på husmøtene undre år etterpå:
«Jeg har et evighetens rike,
Artikkelen fortsetter under annonsen.
et nåderike det er sant.
Jeg har en krone uten like,
en arv som Jesus til meg vant.»
Perspektivet er langsiktig. Det riket de fikk være borgere i, er evig. Det er håp over gravsteinene deres ved Alstadhaug kirke. Det «evighetens rike» som de sang om, opphørte ikke ved døden. De hadde del i en arv. Den arven delte de med Jesus, for de var «Guds arvinger og Kristi medarvinger» (Rom 8,17). Jesus hadde vunnet denne arven for dem. De hadde lys over graven.
Så tenker jeg på de mange som ikke kjenner evangeliet. Vi har et gledesbudskap til dem, om et evighetens rike. Mange tenker: «Dette er ikke noe for meg. Jeg er ikke sånn.» Men misjonsvennene visste noe, ja, de hadde erfart det: Riket Jesus inviterer til, er et nåderike. Vi får komme dit ufortjent, og hver eneste dag får vi være der. Ufortjent.
Takk, Lina Sandell, for at du hjalp oss å uttrykke denne gleden.
