Åndelig hunger

Men er­fa­rin­gen med det som hørte Guds Ånd til, gjor­de at det ikke var noen vei til­ba­ke. Det livet jeg hadde fått sma­ken på, drev meg vi­de­re i min søken etter mer av Jesus.

«Vi har ikke fått ver­dens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal for­stå hva Gud i sin nåde har gitt oss.» (1.Kor 2,12) Jeg satt med Bi­be­len i hen­de­ne mens hjer­tet ban­ket i brys­tet og magen vel­tet seg uro­lig rundt belte­ste­det: Jeg var 12 år og på leir.

Kvel­den før hadde jeg tatt imot Jesus som min Frel­ser. Skul­le jeg våge å reise meg foran alle ka­me­ra­te­ne og lese høyt det førs­te ver­set i Bi­be­len som hadde blitt «le­ven­de for meg»?

Min lille, røde bibel som jeg hadde kjøpt for spare­pen­ge­ne mine da jeg var sju, lå opp­slått på dette ver­set fra 1. Ko­rin­ter­brev. En tykk, rød strek mar­ker­te or­de­ne ut av en sam­men­heng som jeg slett ikke for­stod.

Da jeg tok i mot Jesus be­gyn­te en ny æra i mitt liv. Sam­vit­tig­he­ten våk­net og synd jeg hadde gjort som barn måtte gjø­res opp.

Bi­be­len ble en ny bok hvor jeg fikk tak i ån­de­lig mat, selv om jeg al­le­re­de kjen­te Bi­be­len godt. Beste­far hadde vek­ket min in­ter­es­se med sine his­to­ri­er om Sa­mu­el, David og Go­liat.

Sam­ti­dig våk­net jeg opp i en kamp­sone som jeg ikke hadde vært opp­merk­som på før. De ån­de­li­ge kref­te­ne var blitt merk­ba­re på en ny måte.

Mør­kets kref­ter kjem­pet mot lyset og min egen sjel ble gjen­stand for en drag­kamp jeg gjer­ne kunne vært for­uten. Men er­fa­rin­gen med det som hørte Guds Ånd til, gjor­de at det ikke var noen vei til­ba­ke.

Det livet jeg hadde fått sma­ken på, drev meg vi­de­re i min søken etter mer av Jesus.