Salige er de som…

Uten å sette likhetstegn mellom USA og Norge, eller mellom moderne politikere og Jesus Kristus, kan vi la oss inspirere til å opptre i tråd med våre beste idealer. Da er bergprekenen en god hjelp til sann etterfølgelse av Mesteren.

For 20 år siden var jeg bibelskolestudent på Hawaii i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrags regi. En av lærerne snakket om det hun kalte «beatitudes».

Jeg forstod etter hvert at det var en vanlig forkortelse for «beautiful attitudes», og at det betegner det vi på norsk kaller saligprisningene. Disse finner vi omtalt ved innledningen av Jesu bergpreken i Matteusevangeliets 5. kapittel

Dette er en av de vakreste tekstene jeg vet om i Bibelen. Flere ganger har jeg fått besøke høyden overfor Kapernaum og gått nedover mot Gennesaretsjøen. Det var i dette området Bergprekenen ble holdt, ifølge Det nye testamente.

Den er en av historiens mest berømte taler. Tidligere MF-professor Hans Kvalbein omtalte bergprekenen som «en liten håndbok i hva det vil si å være kristen». En slik håndbok kan vi nok trenge.

Høsten 2001, altså den høsten jeg bodde på Hawaii, tok en dramatisk og tragisk vending med angrepene på World Trade Center i New York.

Selv om det er langt fra Manhattan til Hawaii, satte hendelsene sitt sterke preg på folk også der ute i Stillehavet. Og nå til høsten er det altså 20 år siden. Dessuten er det om bare drøye tre måneder 10 år siden terror også rystet Norge.

Disse ondskapens bunnpunkter minner oss om hva menneskesinnet kan romme når det er på sitt mørkeste. Mot dette står saligprisningene som en perfekt kontrast.

USAs daværende president George W. Bush siterte i sin første tale til nasjonen fra Salme 23 om å ikke frykte det onde, selv når man er i dødsskyggens dal. For Gud er med også der.

Han snakket og om «a quiet, unyielding anger», altså et stille, men urokkelig sinne. Joe Bidens ferske planer om å trekke amerikanske soldater tilbake fra Afghanistan minner oss om at sinnet også fikk andre og langvarige uttrykk.

Det var likevel noe betakende med den holdningen som først ble satt ord på. Rystet, men ikke resignert. Nedslått, men klar til å kjempe for det gode.

For slik skal det ikke være. Dette er ikke riktig. Ondskapen skal ikke ha slikt spillerom blant oss som den fikk disse to skjebnesvangre dagene. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten», sa Jesus.

«Salig» er et begrep som man ikke helt umiddelbart klarer å få tak på. Kanskje er det derfor det ikke har blitt erstattet i nyere bibeloversettelser. Det har noe eget ved seg. «Salig er det folk som har Herren til Gud», leser vi i Det gamle testamente.

Salighet er ikke forbundet med friksjonsfrie eller problemfrie liv på jorden. De som blir kalt salige er ikke mennesker som har sluppet unna smerte eller lidelser. Tvert imot er det mennesker som midt i alt det dette livet byr på, ønsker å leve i tråd med høyere idealer.

Ikke fordi de i seg selv er spesielt fromme eller prektige, men nettopp fordi de er «fattige i ånden» og vet om det. Derfor er det også salig å være blant dem som sørger over ondskapen. For den finnes i oss alle.

En av de mest utfordrende lærdommene man kan ta med seg fra denne teksten handler om å tåle urett uten å bli bitter. Samtidig som man arbeider for rettferdighet, vet man at man ikke selv kan ta rettferdighet for gitt.

Bjørn Eidsvåg synger i en av sine sterkeste sanger om at «En dag skal rettferdigheten seire. En dag skal vi danse, skal vi feire at freden er vunnet, gleden er funnet. En dag.»

Det er riktig! Selve syndens inntog i verden innebærer en vedvarende konflikt med rettferdigheten, og denne konflikten er det Gud har løst for evig og alltid i Jesus Kristus.

Derfor er saligprisningene først og fremst evangelium: tilsagn om frelse til dem som ikke fortjener det, trøst og oppmuntring til dem som mest trenger det.

Det var denne trøsten George W. Bush satte ord på ved å lese fra Salme 23. Og denne gjengivelsen kan man slutte seg til uten å dermed måtte sympatisere med hans øvrige politiske ståsteder eller den militære håndteringen av 9/11.

Og holdningen har mye til felles med det som kom til å prege Norge i tiden etter 22. juli. Der var ikke de eksplisitte bibelreferansene like tydelig til stede, men fremfor å møte ondt med ondt så vi en annen type kampvilje.

Uten å sette likhetstegn mellom USA og Norge, eller mellom moderne politikere og Jesus Kristus, kan vi la oss inspirere til å opptre i tråd med våre beste idealer. Da er bergprekenen en god hjelp til sann etterfølgelse av Mesteren.

«Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.»

Matteus 5,1-12