Når ild bryter ut

«Når ild bryter ut, og det tar fyr i tornekratt så også kornstakker, uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, da skal den som tente ilden sannelig gi fullt vederlag.» 2.Mos. 22,6

Forsikringsmannen ringte. Det var tid for å gå gjennom den årlige fornyelsen. Kasko eller bare ansvar? Full, delvis eller ingen dekning? Det er mange ting å forholde seg til.

Jeg ble behørig gjort oppmerksom på alt som kan skje, ansvar og erstatningsansvar. Og rådet til beste dekning. Slik at hvis alt gikk tapt, var jeg behørig dekket. Ikke bare overfor andres tap, men også for mine egne.

Og jeg kom til å tenke på da jeg som barn så de voksne som arbeidet for harde livet for å redde husene i nabolaget, da det etter barns uvettige lek med fyrstikker hadde brutt ut ild.

Ved Sinai mottok Moses Guds hellige lov – avtaleverket i den gamle pakt – som han overleverte paktsfolket Israel. De ti bud, men også svært mange andre detaljerte lover som forklarte hvordan budene skulle håndheves. Ingen er feilfri.

Alt dette og mere til, var det ordninger og instrukser om i moseloven. Også Moseloven var dypest sett en nådepakt.

«Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd.» (2.Mos. 34,6ff)

Men synden ble ikke feid under teppet. Synden ble sonet ved paktens blod av et dyr, som prestene stenket på alter og folk.

Selv om synden ble sonet overfor Gud, måtte man i aktuelle tilfeller også gjøre opp med hverandre. Det skjer unnlatelser, uaktsomhet og overlagte synder «med løftet hånd».

Ting går galt og det gjøres feil. Mennesker lever i et fellesskap med et kollektivt ansvar. Våre husdyr kan gjøre skade. Og ild kan bryte ut og gjøre stor skade. «Den som tente ilden skal sannelig gi fullt vederlag.» Slik lyder en lov om vederlag.

Ild bryter fortsatt ut. Fra våre liv. «Alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele kroppen i tømme.» (Jak. 3,2)

«Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men kan skryte av store ting. Tenk på at en liten ild kan sette den største skog i brann. Også tungen er en ild; som en verden av ondskap står den blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, men selv settes den i brann av helvete.» (Jak. 3,5f)

Hvor stor skade tungens ild har gjort i vår nestes sinn og tanke, vet ingen. Men et helt nødvendig vederlag med et «unnskyld», fra dypet av hjertet, kan muligens ordne opp mellom oss og offeret for vår skarpe tunge. Noen har måttet betale mer for alvorlige æreskrenkelser.

Den gamle pakten var et forbilde på de frelsesgoder vi nå har. Vårt påskelam er slaktet, sier Paulus! «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Heb. 9,22)

Men for Gud kan blod av bukker av kalver umulig ta bort synder, sier Hebreerbrevets forfatter. Mellommannen for den nye pakten, Jesus Kristus, har vunnet en evig forløsning for oss på Golgatas kors. Jesus Kristus har gitt fullt vederlag for alle dine og mine synder!

Med hjertets tro får vi ta imot løftet om at Frelseren, Jesu Kristi blod renser oss fra all synd og tar bort all din og min syndeskyld overfor Skaperen, Lovgiveren og Dommeren!

Kristi oppstandelseskraft forvandler hjerte og sinn så vi kan tjene hverandre og den levende Gud med en renset samvittighet.

For Ild bryter fortsatt ut. Men hva når Gud selv har tent den? Gir Han fullt vederlag? «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent!» sier vår Frelser. (Luk. 12,49)

Dette ordet er primært om den kommende doms ild over ugresset i Guds åker. Da skal Gud gi fullt vederlag til alle martyrer og alle som har betalt en høy pris fordi ilden for Jesus var tent i deres hjerte.

Ild bryter ut fortsatt. Men hva når Gud selv har tent den? Gir Han fullt vederlag? Kristi Kjærlighets flamme fra Golgata får fortsatt ild til å bryte ut i Guds åker når det vi før regnet som en vinning, vurderes som skrap for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham.

Ild bryter fortsatt ut. Tent av Gud, brenner det opp vantroens og egenviljens tornekratt som hindrer oss i å bære frukt for Gud, som varer. Pinsens ild bryter fortsatt ut! Tent av Gud.

Som frelser oss fra feighet og gjør at vi kan være brennende vitner for Jesus overfor en ny høst. Brennende i ånden kan vi utholdende tjene Herren hele vårt liv. Ild bryter fortsatt ut!

Den nye lengselen etter å elske, vandre i lyset og sannheten. Og etter sann bot når vår egen kjødelige ild tok fyr på feile steder.

Gud gir sannelig fullt vederlag for den ilden Han tente! «For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige Ånd som er oss gitt.» Varmen fra den kjærligheten møter oss fra søsken som elsker oss i Guds store menighet.

Den ilden Gud tenner har jeg aldri møtt noen som har beklaget seg over. For tid og evighet skal Gud gi fullt vederlag for den ilden Han tenner i deg!

«Når ild bryter ut, og det tar fyr i tornekratt så også kornstakker, uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, da skal den som tente ilden sannelig gi fullt vederlag.»

2.Mos. 22,6