Korona og det evige liv
Det kristne håpet er ikke først og fremst knyttet til dagen i dag eller morgendagen, men til evigheten.
Korona-tiden? Når var det, igjen? Det er lenge til det blir naturlig for oss å snakke slik. Men den tiden kommer nok. I mellomtiden kan vi godt snakke litt om hva vi har lært både om Gud og om oss selv i løpet av det siste året.
Denne helgen har vi blitt minnet om at det er akkurat et år siden livene våre tok en vending vi verken hadde forestilt oss eller forberedt oss på.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Pastoren i menigheten jeg tilhører foreslo å bruke ordet «unntakstilstand». Jeg mente at det var å ta for sterkt i. Det var en skikkelig dårlig vurdering fra min side.
Koronatiden har minnet oss om vår egen sårbarhet. Vi står overfor krefter vi ikke rår over, enten vi regner oss som religiøse eller ei. Men når vi står overfor omstendigheter vi ikke kan kontrollere, kan det kjennes ekstra godt å få tro at Gud er min klippe.
Samtidig er ikke spørsmålet først og fremst hvordan noe kjennes, spørsmålet er hvilke realiteter vi står overfor.
Koronatiden kom på et beleilig tidspunkt i den forstand at kommunikasjonsteknologien har gjort konsekvensene enormt mye mindre enn de ville ha vært om det samme hadde skjedd for bare noen få år siden.
Men til tross for alt dette har vi igjen måttet innse at vi ikke er herre over naturkreftene. Vi kan ikke programmere viruset til å stoppe spredningen. Derimot kan vi sette vår lit til en som er herre over naturkreftene, til en som kan stille stormen.
Denne tilliten må aldri føre til at vi ikke tar vårt ansvar og kjemper for det gode hver dag. Og Gud har aldri lovet oss et smertefritt liv eller at tilværelsen på denne jorden vil bli problemfri. Men vi kan få sette vår lit til at en dag skal alle sorger slukkes, og all smerte skal forsvinne.
Koronatiden har også minnet oss om hvor avhengige vi er av hverandre. Slik er menneskenes gudgitte livsvilkår. Det forteller oss noe viktig om fellesskap. I fjor ble dette satt paradoksalt på spissen da vi innså at vi kunne være farlige for hverandre uten å vite om det.
Det var så fullstendig motsatt av det vi ellers tenker og står for. Plutselig skulle vi vise hverandre omsorg ved å holde avstand. Sånn skal det jo ikke være.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», leser vi i Johannesevangeliets første kapittel. Dette endeløst vakre motivet beskriver hvem Gud er. Han er ikke en som hever seg over menneskenes hverdagsliv.
Han er ikke en som ønsker å bli dyrket på avstand. Han tar del. Han identifiserer seg med de skapte. Gjennom Jesu liv på jorden eksemplifiserte han kjærlighet, tjenersinn og selvoppofrelse.
Og dette er naturligvis ikke noen uttømmende liste. Alle disse kvalitetene trengs enda mer enn vanlig når vi går gjennom tider som nå.
«Alt skal bli bra», sa vi mange ganger i fjor. Men vi visste at det ikke er helt sant. For selv om mye blir bedre, blir neppe alt bra.
En av erfaringene fra denne tiden, som vi ganske sikkert kommer til få utmalt i sterkere farger når tilstanden har blitt mer normal, er at den del av det som var vanskelig før har blitt enda vanskeligere og at det som var bra har blitt enda bedre.
Det er godt å oppmuntre hverandre. Men det er ikke bra å formidle falsk trøst. Det er ikke bra å gi inntrykk av at alt ordner seg hvis vi vet at det ikke er tilfellet.
Det kristne håpet er ikke først og fremst knyttet til dagen i dag eller morgendagen, men til evigheten.
Så lenge det heter i dag, lyder kallet til å følge Jesus, til å elske sin neste og til å forvalte de ressursene vi har fått i ærefrykt for Gud. Men når koronavaksinene er ferdig fordelt, lever vi fortsatt på denne jorden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da er det ekstra viktig å minne hverandre om det perspektivet vi leser om i Johannes’ åpenbarings 21. kapittel, hvor vi får beskrevet den nye himmel og den nye jord:
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.»
Johannes’ åpenbaring 21,3-4
