ÅPENHET: Å avspeile mental sår
...
ÅPENHET: Å avspeile mental sårbarhet har en god funksjon. Vi skjønner hverandre bedre. Åpenhet avler åpenhet, skriver Egil Sjaastad. Foto: Adobe Stock
andakt
Titus den sårbare
Del
Ikke all sårbarhet skal brettes ut offentlig. Men det er godt og viktig å ha noen å være fortrolig overfor.

Fra og med mandag 8. februar kommer det ti små baksideandakter med én ting felles. De er knyttet til aposteldelegaten Titus.

Med uttrykket «Titus den sårbare» vil jeg her betone noe som ikke direkte omtales i miniandaktene.

Ordet «sårbarhet» kan brukes om tre ulike aspekt ved livet:

En sårbar kropp

Vi har alle en kropp som er sårbar. Vi prøver å verne oss og ikke legge oss «bar» for skade eller sykdom.

Noen ganger hender det vi foretar en risikovurdering. Hjelpemannskapet på Gjerdrum måtte gjøre det. Som medhjelper for Paulus visste Titus hva risikovurdering var. Sammen var de flere ganger i dødsfare (jf. 2 Kor 4; 6 og 11). De var sårbare rent fysisk og ba ofte om ledelse på sine tøffe reiser.

Mental sårbarhet

Titus visste også noe om den mentale sårbarheten. Han svarte to ganger ja til svært utfordrende oppdrag: Å representere Paulus i Korint.

Bekymring, usikkerhet, spenning og frykt fulgte i utfordringenes fotspor. Han skulle overbringe et «tårebrev». Han ante en meget turbulent stemning. Å komme til Korint med et så tøft budskap og se menighetslederne inn i ansiktet var en mental påkjenning. Resultatet kunne bli en retur i ydmykelse og skam.

Vi aner faktisk sårbarheten i skildringen av gjensynet med Paulus. Titus avga rapport og viste åpent at han var trøstet. Han hadde lave skuldre etter uker og dager han hadde grudd seg for.

Paulus var sensitiv for mental sårbarhet. Han visste hvordan den artet seg. Ytre strid og indre angst preget apostellivet. Uro og bekymring var en del av hans livskamp – og han vedkjente seg den (1 Kor 2,3; 2 Kor 7,5). Og han visste hva lettelse var!

Titus lot lettelsen boble over. Medarbeiderne merket gleden. Paulus brukte det store ordet kjærlighet da han skildret følelsene Titus nå hadde overfor menigheten (2 Kor 7,7 og 15).

Å avspeile mental sårbarhet har en god funksjon. Vi skjønner hverandre bedre. Åpenhet avler åpenhet.

Samtidig kan sårbarheten være skremmende. Titus hadde sikkert ikke lyst til å tale uten omsvøp om konfliktstoffet som apostelen tok opp i «tårebrevet». Men her var ingen vei utenom. Det er forskjell på rett og galt, sunt og usunt. Å imøtegå sterke personlighetstyper kan koste.

Titus hadde gått i skole hos Paulus: Han hadde sett Paulus rødme og avspeile uro uten å vike unna.

Åndelig sårbarhet

Også den åndelige sårbarheten var Titus vel kjent med.

I Titus brev leste han om mye som han selv identifiserte seg med: •Om gleden over Guds store frelsesplan åpenbart for syndere (Tit 1,2–3; 2,14). •Om en fortid med griskhet, hevngjerrighet og begjær (3,1–3). •Om den Guds store nådegjerning da han ble omvendt til Kristus og døpt til hans navn. Dette tema skulle Titus gi stor plass (vers 5–7).

Og etter alle disse årene sammen med Paulus visste Titus at «kjødet» er med som en skygge. Ja, det vi ble frelst fra, lurer stadig ved døren: «Djevelen, verden og vårt eget kjød.»

Hvor herlig å kunne havne hos Jesus med denne sårbarheten! Hvor herlig å grunne på ord som disse: «… så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp» (3,7).

Vitnemøter

Selv møtte jeg i tidlige barneår denne sårbarheten på husmøtene i Skogn. Jeg undret meg, men skjønte tegningen: De voksne som vitnet, hadde erfart noe: «Gud har vært god mot meg.» «Jeg fikk se noe.» «Jeg var engstelig, for jeg så hvor umulig det er for meg å bli frelst. Men nå har evangeliet gått opp for meg.» «Jeg har alt i ham, Kristus. Han døde til fastsatt tid for syndere – og det gjaldt meg.»

Slik fikk jeg en gløtt inn i en slags skriftemålets sårbarhet. Gleden som brøt fram, hadde sitt bakteppe i møtet med nådebudskapet fra Jesus.

Kjære venner

Vi er sårbare på alle tre plan. La oss etablere en kristen praksis der vi kan være åpne og vedkjenne oss sårbarheten. Og la oss sammen klamre oss til ham som frelser syndere, trøster de nedbøyde og gir håpløse en ny framtid.

Ikke all sårbarhet skal brettes ut offentlig. Men det er godt og viktig å ha noen å være fortrolig overfor.

Titus, du er et forbilde.

Følelser på overflaten . Alt dette ga oss nytt mot. Og en enda større glede var det å se Titus så glad. Dere har alle vært med og gjort ham rolig til sinns. … Hans hjerte er nå fylt av en enda større kjærlighet til dere når han tenker på at dere alle var lydige og tok imot ham med respekt og ærefrykt.

2 Kor 7,13–15)

andakt,egil sjaastad,titus