GJENKOMST: Når vi snakker om d
...
GJENKOMST: Når vi snakker om den Gud som kommer, peker dette likevel først og fremst mot Jesus som kommer igjen. De gudsriketegnene vi ser før den tid, peker mot det som en gang skal skje. De peker mot evigheten. For Jesus skal komme igjen, skriver Tarjei Gilje. Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Han som var og som er og som kommer
Del
Det å være himmelvendt er ikke det samme som å mangle kontakt med livet på jorden. Det skulle være snarere tvert imot.

I det første kapitlet i Johannes’ åpenbaring leser vi: «Johannes hilser de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer (...). Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham (...). Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.»

Gud er den som var. Det kan vi godt minne hverandre om. Gud ble ikke oppfunnet av mennesker. Han er ikke et resultat av våre funderinger. Han er ikke skapt i vårt bilde, det er vi som er skapt i hans bilde.

Gud var. Lenge før det het «i dag». Lenge før internett. Lenge før velferdsstaten. Lenge før Nav. Lenge før Nato. Lenge før FN. Lenge før Martin Luther. Lenge før Den norske kirke.

Og vi kunne fortsatt. Gud var før. Det gir grobunn for respekt og ærefrykt. Og det gir grobunn for trygghet. For Gud vet. Og Gud ser. Ikke minst når vi blir nærsynte og rådville.

Dessuten er det også viktig å minne hverandre om at Gud er. Når vi snakker om Jesus og hans jordiske tjeneste, snakker vi gjerne om at han var et godt forbilde, at han var et imponerende menneske på så mange måter.

Og alt det er sant. Men vi må aldri glemme at han faktisk er. Hvis Jesu liv endte på korset, da var han en bedrager. Og da er troen vår et luftslott. Jesus beseiret døden og lever nå.

Ut fra hans egne ord kan vi få tro at han er her sammen med oss i dag. Og at han er med oss i morgen. Og neste uke. Gud er. Hele tiden.

Vi kan ikke ta patent på ham, og vi må ikke bruke Gud som stempel på våre egne oppfatninger eller ønsker. Det kan vi bli fristet til noen ganger. Men Gud er en levende og handlende Gud.

Så er det et tredje poeng her, som vi også må huske å minne hverandre om. Nemlig at Gud er den som kommer. For også det betegner et viktig karaktertrekk ved Bibelens Gud. Han er evig og allestedsnærværende.

Samtidig er han ikke bare en betrakter, men en beveger. Da Gud i 1. Mosebok så på skaperverket og sa at det var «svært godt», var ikke det uttrykk for at han nå skulle trekke seg tilbake og observere det hele.

Nei, Gud fortsetter å handle med menneskene. Vi kjenner ikke alle hans planer og forstår ikke alle hans veier, men han har latt oss få noen glimt.

Og han forholder seg ikke passivt til det som skjer i verden. Han gjør ikke alltid det vi forventer, og opererer med en annen tidshorisont enn vi. Men han er aldri langt unna.

Det kan høres ut som en selvmotsigelse at en som er nær alle steder, kommer nær. Men i Bibelen finner vi mange eksempler på hvordan Gud åpenbarer seg på spesielle måter. Vi leser i 2. Mosebok 3 om Moses som møtte Gud i en brennende tornebusk.

I kapittel 14 i samme bok leser vi om at Gud delte vannet slik at israelsfolket kunne gå tørrskodd over. I 1. Kongebok 19 leser vi at profeten Elia møtte Gud i «lyden av skjør stillhet».

I Lukas 2 fikk noen gjetere på Betlehemsmarkene møte Gud gjennom en «himmelsk hærskare» som varslet Jesu fødsel. Jesu liv på jorden var i seg selv et tegn på at den allestedsnærværende Gud hadde kommet nær. Og mange var de som fikk oppleve dette på særlig konkrete måter.

Deretter er det naturlig å nevne de mange som på pinsedag i Jerusalem fikk oppleve Guds hellige ånds utrustning, slik vi leser om det i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Også her kunne vi fortsatt. For denne historien slutter ikke i Apostlenes gjerninger 28, eller i den tidlige kristne kirkes historie.

Gud er fortsatt en Gud som kommer nær. I det som kalles vekkelseshistorie finner vi tallrike eksempler på ekstraordinære inngripener fra Gud, til frelse og oppreisning, til fornyelse og forvandling.

For litt over et år siden fikk jeg anledning til å gå rundt på det jordet hvor bondesønnen Hans Nielsen Hauge en aprildag i 1796 gikk og sang «Jesus, din søte forening og smake», og hadde en åndsopplevelse som fikk en rekkevidde vi ennå ikke har sett slutten av.

Antakelig kjenner vi ikke til noe spesifikt gudsmøte her i landet som har fått så store konsekvenser som dette. Både kristenliv og samfunn ble forandret mange steder i Norge som følge av Hauges møte med «Han som kommer».

Og Gud er den samme i dag. Sannsynligvis har mange av oss, både individuelt og i menighetene eller forsamlingene våre, også hatt noen skjellsettende møter med Gud. De har minnet oss om Guds realitet, at troen vår bygger på mer enn det som i et moderne språk blir kalt «religiøse følelser».

Guds rike har kommet nær. Det minner oss om å be, slik Jesus lærte disiplene sine, «La riket ditt komme». Det kan vi frimodig be om, også i 2021.

Den første redaktøren i Dagen, Johannes Lavik, skrev i sin tid om noe han kalte gudsrike-impulsen. Enkelt sagt er en impuls noe som setter en bevegelse i gang. Sånn er det også med Guds rike. Det brer om seg.

Når vi snakker om den Gud som kommer, peker dette likevel først og fremst mot Jesus som kommer igjen. De gudsriketegnene vi ser før den tid, peker mot det som en gang skal skje.

De peker mot evigheten. For Jesus skal komme igjen. Til dette er den kristne kirkes håp satt. I denne verden finnes det både lys og mørke.

Vi finner mye å glede oss over, og mye å være takknemlige for. Men vi finner også mye smerte og lidelse. Og det ser ikke ut til å ta slutt. Troen på at mennesket er godt på bunnen får stadig nye skudd for baugen.

I livene våre kan vi stå overfor mange situasjoner som virker uoversiktlige. Eller enda verre: situasjoner som virker håpløse. Ingen ting av dette er for stort for Gud. Vi kan frimodig få be Gud om å gripe inn.

Men aller mest utfordres vi til å stole på Jesus. Til å leve i det håpet vi har fått. Til, som apostelen Paulus skriver om i Romerne 8,25, å vente med tålmodighet.

Tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skrev en gang at «Meningen er ikke at vi skal resignere, men at vi skal bevare et lyst sinn som ikke lar seg kue av øyeblikkets nød.

Det gjelder å se fortrøstningsfullt frem mot den dagen da Herren griper inn og fullender frelsesverket». Og Gunnar Johnstad, som var min veileder under masterstudiene på NLA Høgskolen, har skrevet at «Fremfor alt gjelder det for Jesu disipler å ha sitt blikk vendt mot Herrens gjenkomst» (2007:139).

Det å være himmelvendt er ikke det samme som å mangle kontakt med livet på jorden. Det skulle være snarere tvert imot. Jesu disipler skulle ikke være drømmere som nøyer seg med å fundere på hvordan det evige livet vil arte seg.

Heller skulle vissheten om at vi som Guds barn har vår dypeste tilhørighet hos ham, styrke og inspirere oss til å leve som Jesu disipler her på jorden. Det har i så fall store konsekvenser for hvordan vi lever livene våre, ikke minst i møte med våre medmennesker.

Derfor er det riktig å si at et møte med Gud også fører oss nærmere andre mennesker. Også i den bevegelsen synliggjør vi hvem Gud er, han som var og som er og som kommer.

«Johannes hilser de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer (...) Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen. Se, han kommer med skyene! Hvert øye skal se ham (...) Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.»

Johannes’ åpenbaring 1,4-8

andakt,tarjei gilje