Å løfte ansiktene mot hverandre

Det vi kjenner som den aronittiske velsignelsen i 4. Mosebok 6,24–26 har jeg tenkt litt på i det siste. Også kalt Herrens velsignelse.

Den hører vi ofte, og spesielt i Den norske kirke er den brukt som avslutning på gudstjenesten. Det er to årsaker til at dette har vært i tankene mine nå frem mot høytiden.

Den ene årsaken til dette kom tydelig frem for meg når jeg vandret rundt på mitt lokale handlesenter Sartor nå under «Black Week», som det kalles i handelsnæringen.

Bare navnet her er jo egnet til å skremme folk bort fra stedet, men det er noe annet som får meg til å tenke. Nesten alle går i disse dager med munnbind inne på handlesenteret.

Det mangler liksom noe når man ser på folk. Mye av ansiktet er borte, og det tar lengre tid før du legger merke til om det er kjentfolk eller noen du burde hilse på. Plutselig krevde det en helt annen oppmerksomhet fra meg.

Ansiktet er en viktig del av kommunikasjonen mellom mennesker. De minste bevegelser i ansiktet kan fortelle mye om hvordan man blir tatt imot eller hvilken relasjon man har til vedkommende man møter.

Er de sur på meg, er de lei seg? Er de sinte på meg, eller er de ikke noe som helst på meg? Hvordan finne ut om vi har fred, eller rettere sagt «alt i orden», med dem vi møter?

Dette trekker meg mot dette at Herren lar sitt ansikt lyse over oss. Selv med munnbind må vi løfte ansiktene våre mot dem vi møter slik at de føler fred, slik Gud gjør med oss.

Hvordan møter vi da andre som Gud møter oss i velsignelsen?

Jeg tenker automatisk på en mer sydlandsk stil. Kanskje et større smil og armene rett ut. Jeg tester ofte på mine barn om kroppsspråket mitt kan trekke dem mot meg slik at de vil gi meg en klem.

Det å smøre på det lyseste smilet og rekke armene rett ut når de kommer hjem fra skole eller barnehage har en hjertegod effekt. Ingenting er som den responsen man får fra mennesker som trenger å bli møtt av Gud gjennom oss.

Moses lyste da han kom ned fra fjellet etter å ha snakket med Gud. Dette lyset klarer ikke selv et munnbind å filtrere ut.

Den andre årsaken til at velsignelsen har stått sentralt i mine tanker er vår alles kjære nye kjendisprest «Farmen-Thor». Han har brukt velsignelsen og Guds ord på en flott måte i det lille jeg har sett av Farmen i år.

Han har brukt den på en folkelig og forståelig måte som gjorde at selv hardbarkede ostringer fikk en tåre i øyekroken og en berøring med Guds kraft.

Velsignelsen er ikke et sakrament, Herrens velsignelse er lagt på Israels folk og da også på oss som tror på Ham.

I lys av korset og det Kristus gjorde for oss kan vi derfor bruke denne velsignelsen med god samvittighet og flittighet. Vi er ikke avhengig at en pastor eller andre skal lyse den over oss for at vi skal være i velsignelsen.

Ved tro er vi frelst, og nåden har gitt oss rom for å være i velsignelsen så lenge vi ser på Guds ansikt og lar det lyse over oss.

Moses kom ned fra fjellet med de ti bud, og hans ansikt lyste. Han gikk ned fra Sinai-fjellet. Han hadde vitnesbyrdet, de to tavlene, i hendene da han gikk ned fra fjellet. Moses visste ikke at det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham.

Sånn lyser det også av dere når dere har snakket med Herren. Siden munnbindet dekker noe av våre vakre lysende ansikt må vi huske å gjøre smilet større, øynene varmere, kroppsspråket enda tydeligere på at vi kommer med fred.

Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!

4. Mosebok 6,24-26