Løftesønnen
«For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss» (2 Kor 1,20).
Julen er Guds ja til det han selv hadde lovt. Derfor den sprudlende jubelen av engler. Sangen deres er himmelens egen presentasjon: Guds store plan er oppfylt. Hans evige rådslutning har nådd sitt mål. Løftesordene om seier over slangen (Satan) var å stole på. Formålet med utvelgelsen av Abraham oppfylles: «I din slekt skal alle jordens slekter velsignes.»
Gjennom hele GT leser vi mange løfter. Både klare og dunkle løfter. De lover: «Det skal komme en som …» Når englene synger: «Ære være Gud!» er det både Guds eget «ja» og deres eget jublende «amen» til løftene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Abraham så fram mot denne dagen. Han «frydet seg», sa Jesus (Joh 8,56). Ja, jubelen på Betlehemsmarkene, barnegråten i krybba, helbredelsene i Galilea, hammerslagene på Golgata, påskedagens soloppgang – alt lød som musikk for ham i det fjerne. Han visste: «Løftene kan ikke svikte».
Sammen med englene vil jeg nå i førjulstiden gjerne ære ham som oppfylte løftene sine. Ifølge apostelen gjør vi det ved å si «amen» til det som skjedde. Et amen til Guds ære. For Gud holdt ord. Det skjedde som han hadde lovt i Skriftene.
