Ikke helt menneskelig uten Gud

Hvis mennesket skal være sin egen lykkes smed, hvis vi skal være prisgitt «det gode i mennesket», da har vi et vanskelig utgangspunkt.

«Og dette her, dere, det er ikke bare pensum. Det er liv.»

Ordene kom med umiskjennelig engasjement fra mangeårig NLA-lærer Jan Rantrud. Der satt vi, rundt 25 studenter, i Beit Jala like ved Betlehem i 2006.

Vi hadde kommet til slutten av et intenst sommersemester i Israel og de palestinskkontrollerte områdene. Vi hadde hatt det utrolig kjekt og lært veldig mye. Og Rantruds ord oppsummerte erfaringene presist.

Teologi kan være en teoretisk øvelse. Det kan være en rent akademisk syssel, på avstand fra hverdagen. Men teologi kan også være en inngang til sant åndelig liv.

Og det var det vi fikk oppleve denne sommeren. For min del skjedde det aller mest gjennom undervisningen i kristologi. Inkarnasjonsbegrepet fikk en ny betydning.

Professor Oskar Skarsaunes bok om emnet hjalp oss både til å forstå hvem Menneskesønnen er, og til å forstå hvordan den tidlige kirken strevde med å få orden på begrepene. For det er ikke lett å forklare hvordan Gud kan bli menneske, og hvordan Jesus kunne være begge deler.

Skarsaune oppsummerer de første kristnes arbeid med å beskrive kristen teologi slik: «Det de har villet, er å fastholde et mysterium, som kan uttrykkes, tros og bekjennes – men ikke forklares».

Her står vi overfor noe som går lenger enn den menneskelige fatteevnen. Men her står vi også overfor noe som på en enestående måte har kraft til å forvandle liv.

Noe av det farligste med sekulariseringen er at vi blir overlatt til oss selv. Hvis mennesket skal være sin egen lykkes smed, hvis vi skal være prisgitt «det gode i mennesket», da har vi et vanskelig utgangspunkt. Særlig i et samfunn med så mye prestasjonsjag og sosial glansbildeproduksjon som det vi lever i.

Både bilder og verbale budskap på sosiale medier bidrar til å skape avstand mellom det etterlatte inntrykket og det virkelige livet. Åndelighet på avveie også kan gi grobunn for en dualisme ikke ulik den som fant klangbunn i antikk gresk tenkning, men som på en grunnleggende måte blir imøtegått av Jesus Kristus.

Skarsaune skriver: «Jøder søker tegn, de venter en sterk Messias, de tar anstøt av den korsfestedes svakhet, men for troen representerer nettopp den korsfestede Guds kraft.

Grekerne søker visdom og bedømmer evangeliet om den korsfestede som dårskap, men nettopp i denne dårskap er Guds visdom skjult». Det er uutgrunnelig. Uendelig rikt. Og grenseløst vakkert.

Et grunnleggende menneskelig spørsmål som ligger bak mange samtaler også i dag er dette: Er jeg god nok? Det er ikke vanskelig å forstå at spørsmålet blir stilt. Men det kan fort fungere tilslørende mer enn oppklarende i møte med evangeliet.

De fleste av oss har kjent på tilkortkommenhet og utilstrekkelighet. Resultatet kan bli at vi ikke føler oss gode nok. Overfor Gud er svaret i utgangspunktet enkelt: Vi er ikke gode nok.

Likevel trenger vi ikke bøye hodet i skam. Erkjennelsen av at vi ikke er gode nok blir heller en kilde til dyp glede og frihet. Intet menneskelig er Gud fremmed.

Vår Gud vet hva vi går gjennom. Man må ikke være overmenneskelig for å få høre Gud til. Det vitner inkarnasjonen tydelig om.

Hvis vi blir overlatt til oss selv, kommer lykken an på våre egne evner. Vi har hverandre, men til syvende og sist står vi alene. Derfor er det så frigjørende å få tro på Jesus. For det betyr at vi dypest sett ikke trenger noen annen til å definere vår identitet eller vår verdi.

Vi trenger ikke lene oss på at vi skal være vår egen lykkes smed. Samtidig trenger vi ikke grave oss ned i skam over våre egne mangler.

Gjennom å bli kjent med Jesus Kristus, gjennom å virkelig studere kristen teologi, kan vi bli kjent med Den inkarnerte, med ham som mer enn noen viste at kristen åndelighet leves ut midt i den menneskelige virkeligheten – ikke ved siden av den.

Anne-Margrethe Saugstad, mangeårig bibellærer ved det som nå er NLA Høgskolens avdeling i Staffeldtsgate i Oslo, skriver i en bok: «Kanskje trenger vi å minne hverandre om at vi verken er kalt til å forkynne vår egen skrøpelighet eller vår egen kraft.

Det er sikkert riktig å kalle en viss type vitnesbyrd og forkynnelse for «elendighetsteologi», idet den blir hengende igjen i menneskets litenhet, skrøpelighet og syndighet.

Men dette er bare bakgrunnen for evangeliet om Guds kraft, ikke noe mer. Vår syndighet og skrøpelighet må aldri bli noe hovedtema i forkynnelsen, slik at det skygger for det Paulus her kaller for evangeliet om Kristi herlighet.

Poenget er at Jesus Kristus har overvunnet synden, døden og djevelen og gjort opp for alt det som skilte oss fra Gud, og hans herlighet er vi kalt til å forkynne, konsentrere oss om, proklamere».

Det er dette som er livet. Det kan gjerne være pensum også, men ikke bare det.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Johannes 1,14