TROEN: Det er ikke sånn at troen får næring av seg selv. Det er ikke sånn at det indre blikket vårt uten videre søker mot Kristus. Derfor trenger vi å leve i budskapet om ham som seiret over dødskreftene.

Kjærlighet som vinner over døden

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.

Prekenteksten for denne søndagen (Joh 11,1-5) handler blant annet om Lasarus. Men den handler ikke egentlig om selve oppvekkelsen av Lasarus fra de døde, den kommer senere. Snarere er betoningen denne søndagen på Jesu kjærlighet til både Lasarus og søstrene hans.

Det går en naturlig linje fra dagens tekst til Jesu ord et annet sted i Johannesevangeliet, nemlig «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13). Og det er naturlig å forstå oppvekkelsen av Lasarus fra de døde som en forløper til og et bilde på Jesu egen oppstandelse fra de døde.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Lasarus døde igjen, men Jesus lever i all evighet. Kjærligheten fikk et både dramatisk og konkret uttrykk. Slik viste Jesus hva kjærlighet er.

For et par uker siden fikk jeg besøke ImF Straume i Øygarden kommune vest for Bergen og tale over en beslektet tekst der. På det som har blitt kalt «høstens oppstandelsesdag» kunne vi glede oss over møtet med ham som er Herre over døden. Et av de beste åndelige minnene jeg tar med meg fra koronatiden er gleden over å følge påskenattsgudstjenestene digitalt.

I Bergen domkirke var det vikarprest Leif Tore Michelsen som ledet deler av liturgien, i Sandvikskirken var det sokneprest Sverre Langeland og pensjonert prest Helge Unneland. Igjen og igjen gjentok de den vidunderlige setningen: «Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker og seirende stod opp fra dødsriket.»

Det finnes både en opplagt og en underliggende nær forbindelse mellom dagens prekentekst fra Johannesevangeliet og selve fortellingen om oppvekkelsen av Lasarus. Vi kan verken verifisere eller falsifisere ved hjelp av vitenskapelige metoder hvorvidt fortellingen om oppstandelse fra de døde har utgangspunkt i historiske hendelser.

Når Jesus senere i samme evangeliet sier om seg selv at «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør», er alternativene snarere å stole på ham eller å ikke gjøre det.

I disse tekstene er vi i berøring med noe av det mest fundamentale i kristen tro. Jesus kom ikke for at vi skulle få gode følelser på møter eller for at vi skulle ha en mytologi om livet som gjør det litt lettere å stå opp om morgenen. Selv om begge deler kan være verdifullt nok. Han kom for å redde oss fra døden.

Fra kontoret mitt på Danmarks plass i Bergen har jeg ofte lurt på om det har bredt seg en slags forlegenhet blant mange kristne rundt omkring. For vi snakker ikke så mye om dette at Jesus er herre over dødens makt. Og det er jo ikke så lett å forholde seg til, rent menneskelig sett. Men apostelen Paulus er ganske utfordrende når han i 1. Kor 15 skriver: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.»

Vi trenger å finne rom til å la oppstandelsebudskapet synke inn, slik at det får ta bolig i oss. For det er ikke sånn at troen får næring av seg selv. Det er ikke sånn at det indre blikket vårt uten videre søker mot Kristus. Derfor trenger vi å leve i budskapet om ham som seiret over dødskreftene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var der Jesu kjærlighet til både Marta, Maria, Lasarus og alle oss andre aller tydeligst kom til uttrykk. Derfor trenger også vi å snakke om korset, om syndenes tilgivelse, om den tomme graven, om det evige livet. Vi trenger å synge om det, å forkynne om det, å samtale om det, og å vokse i tillit til at Jesu frelsesverk er nok for oss.

Det går an å utvikle en teologiløs kristendom. Den kan ligne på den opprinnelige utgaven. Men hvis tyngdepunktet forskyves, hvis forståelsen av Jesu kjærlighet blir løsrevet fra korset og den tomme graven, er avsporingen i gang. Veien til gnostisisme, til løsrevet åndelighet, til individualisering og privatisering av troen, den veien trenger ikke å være så lang.

For den enkelte av oss kan det være snakk om ganske kort tid. For et felleskap er det kanskje nok med noen år eller en generasjon. Vi mennesker kan fint snakke om å kjenne Jesus uten at det egentlig er Jesus vi kjenner.

Vi kan fint dyrke våre egne følelser og tanker og kalle dem for Jesus. Vi kan søke det overnaturlige og finne mange slags svar. Men Guds svar finner vi kun hos den oppståtte Jesus Kristus, hos ham vekket Lasarus fra døden. Hos ham som selv sonet våre synder og oppstod til vår rettferdiggjørelse. «Kjærligheten, hjertegløden sterkere var her enn døden! Du for vår skyld alt forsaker, og i lydighet du smaker korsets død i alles sted», synger vi i Grundtvig-salmen «Hill dig, Frelser og forsoner».

Hvis vi som kristne blir forlegne i møte med dette, eller hvis vi synes vi må komme oss videre i vår innbilte modenhet, da trenger vi å la oss utfordre av Jesu spørsmål til Maria i hagen på påskemorgen: «Hvem leter du etter?»

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.

Joh 15,13