Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Fra generasjon til generasjon

Kjære foreldre, onkler, tanter, besteforeldre, faddere, søndagsskolelærere, trosopplærere, leirledere, møteledere: Gud har overgitt deg en hjertesak.

«Pensum» i kristen trosopplæring hentes fra Bibelen. Men Bibelen inneholder også beskrivelser av trosopplæring. Helt fra Moses sin tid skulle trosopplæring være en sentral del av Israels-folkets liv.

Dette poengteres meget sterkt i 5. Mosebok. Tekster fra dette skriftet har fungert som inspirasjonskilder, ikke bare for Israel, men for den kristne kirke gjennom alle tider.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Moses etablerte ikke noen formell skolegang. Men gjennom ham ga Israels Gud en klar forpliktelse til barnas foreldre/foresatte. Nye generasjoner skulle både få klare normer å leve etter og innføring i troens innhold.

Dette innholdet var knyttet til folkets frelseshistorie og erfaringer med Gud. Med særlig tanke på de ti bud og på budet om å elske Gud (han som hadde gitt dem disse budene), sa Moses:

Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. … Disse ordene skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp (5 Mos 6:6–7).

Budene skulle innprentes.

Oppfordringen handlet ikke bare om muntlig innlæring. Nei, både hender, panne, porter og dørstolper skulle preges av sitater fra Guds åpenbaring. Poenget var at familiens hverdagsliv skulle ta farge av Guds ord og bud. Og innholdet i trosopplæringen skulle traderes.

Under David fikk trosopplæringen – og gjenfortellingen av folkets erfaringer med Gud – en fornyelse. Det skjedde i form av en salmeskatt til bruk både i det gudstjenstlige fellesskapet, i hjemmene og i personlig bønneliv. Og noen av salmene kunne nettopp handle om formidling til nye generasjoner:

Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss, det skjuler vi ikke for deres barn. For neste slektsledd vil vi lovprise Herren, hans velde og det underfulle han har gjort. Han satte opp lovbud i Jakob, ga en lov i Israel.

Han påla våre fedre å gjøre den kjent for sine barn, så neste slektsledd, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. De skulle stå fram og kunngjøre den for sine barn, så de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud (Salme 78:3–7).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Innholdet i denne trosopplæringen var altså Guds bud og gjenfortellingen av Guds frelsende gjerninger i folkets historie.

Gud stilte nye generasjoner overfor sine hellige bud, og han proklamerte sin nåde ved å vise hvordan han hadde tatt seg av folket når de søkte ham. Meningen var at barna skulle ta dette med seg og gi det videre til sine barn og barnebarn.

Var ikke barna urolige?

Hvordan fikk de gjennomført opplæringen? Spør vi hvordan de fikk roet og samlet barna til denne trosopplæringen, har vi få holdepunkt. Men uansett innebar det en klar prioritering, både i hverdagen og på sabbaten. Samtidig var mye av opplæringen knyttet til tradisjoner, skikker og minnesmerker.

Og når deres barn sier til dere: Hva er meningen med denne skikken? – da skal dere si: Det er påskeoffer til Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt og sparte våre hus da han slo egypterne. Og folket bøyde seg og tilbad» (2 Mos 12:26–27).

«Når barna deres i morgen spør sine fedre: Hva betyr disse steinene? skal dere forklare det for barna og si: Her gikk israelittene over Jordan på tørt land» (Jos 4:21–22).

Her ser vi et eksempel på en familiesituasjon der foreldrene (og besteforeldre) har tid til barna, lytter til deres spørsmål og går inn i religiøse tema sammen med dem.

I en tid der foreldre har det travelt og er i arbeid utenfor hjemmet, må vi planlegge kvalitetstid som muliggjør slike samtaler. Det gjelder også søndagen og høytidene. Og vi må prøve å få til et samspill med trosopplæringen i det kristne arbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kjære foreldre, onkler, tanter, besteforeldre, faddere, søndagsskolelærere, trosopplærere, leirledere, møteledere:

Gud har overgitt deg en hjertesak.

Din plass på dette laget er viktig.

Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. … Disse ordene skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.