Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Reddet i ellevte time
Del
Fra et julehefte plukker jeg litt fra en historie, skrevet av Konrad Landro.

Som i går er denne også hentet fra en krigssituasjon. Men nå er det en mors bønner som er i sentrum.

En sønn var ikke frelst, og det var mors store sorg. Hun maste aldri på ham. I stedet gikk hun bønneveien og «maste» på Gud. En dag kom sønnen farende som en storm.

Nå skulle han ut i den store krigen. Hennes avskjedsord lød slik: «Når du ligger ute på slagmarken, vil du da huske at du har en gammel mor på kne i bønn til Gud for deg?»

Dager gikk, uker og måneder. En dag var det som om hun ble helt lamslått. I et felt for seg selv i avisen leste hun navnet på sin egen sønn blant listen over falne. Hun låste seg inne.

Troen holdt på å knekkes. Ordet «fortapt» «fortapt» runget i hennes ører, og anfektelse, tvil og fortvilelse la seg innover henne. Men sønnen ble frelst!

Ute på slagmarken, kom han mors siste ord i hu. Han fikk se – ikke bare sin knelende mor, men han fikk et møte med mors Gud.

Hvordan skulle nå mor få vite dette? Hun måtte få vite det, tenkte han. Ikke hadde han noe å skrive på og ikke noe å skrive med.

Men han fant på råd. Med de siste krefter han hadde, dyppet han fingeren i sitt eget blod og skrev på det venstre militærermet: «I am saved, mother.»

Jeg er frelst, mor.

håkon c. hartvedt,andakt