Fattig, men frelst
Aldri er vår bønn så ekte som når vi ber i vår hjelpeløshet, og Efeserbrevet 2,8 er også tydelig på at det ikke er ved våre gjerninger vi blir frelst, men ved nåde og tro på Jesus.
For oss som har levd en stund var kristendomsundervisningen da vi gikk i barneskolen, sentral. Bibelhistorien og stykkene der skulle pugges og salmevers likeså.
Mange har seinere uttrykt stor glede over denne lærdommen. Ja, mange kan si at nettopp det de hadde lært utenat, kom dem til hjelp når det brøt på som verst seinere i livet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så leste vi saligprisningene. De var viktige, og de fleste var også lette å forstå, men kanskje ikke det verset de begynte med: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» (Matt. 5,13).
Jeg tror nok vi ble forklart at dette ikke hadde direkte med penger å gjøre, men å forstå det var likevel vanskelig. Etter hvert som vi lever kristenlivet, blir det lettere å forstå.
Vi ser mer og mer hvor avhengig vi blir av Jesus om vi vil leve rett med Ham. Og da kjenner vi på åndelig fattigdom.
Nylig hørte jeg på en forkynner som sa: «Fattige i ånden er alle som aksepterer og erkjenner sitt behov for Gud.»
Og det er der Gud vil ha oss. Aldri er vår bønn så ekte som når vi ber i vår hjelpeløshet, og Efeserbrevet 2,8 er også tydelig på at det ikke er ved våre gjerninger vi blir frelst, men ved nåde og tro på Jesus.
– Jeg bringes til ro ved enkelt å tro at Han døde på korset for meg, synger Øyvind Fragell.
