Konformitetspress?
«Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet» (Ef 4,16).
I kristne miljøer er det ofte et ubevisst konformitetspress.
Å løfte eller ikke løfte hender, å klappe eller ikke klappe, å bruke eller ikke bruke bestemte musikktyper, å satse på tradisjonelle eller kreative virkemidler – før en vet ordet av det, kan former ha blitt tradisjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Hos oss gjør vi det slik.» Og etablerte former gir følelsen av tilhørighet og trygghet.
Men tradisjoner og vaner kan bli dype hjulspor. Nye arbeidsmåter kan bli tabu å nevne.
Kanskje noen bør skjære igjennom? En åpen samtale kan føre til et sunt sporskifte.
Endringer trenger ikke alltid være moderne. Tradisjoner som i tidens løp bare har «dødd ut», kan få ny aktualitet. Men når det gjelder former, skal heller ikke moderne ting skremme oss.
Variasjon mellom gammelt og nytt kan være forfriskende. Et spennende samspill med yngre krefter skaper ofte større interesse for samlingene.
Selve budskapet skal aldri moderniseres. Kirkelivet viser tragiske følger av det.
Nei, sammen skal vi bidra til å fremme Guds ord etter den innsikt og gave den enkelte har fått: «Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet» (Ef 4,16).
