«Ikke lenger fremmed»
I Jesu samtale med den samaritanske kvinnen blir det straks meget klart at han ikke gjør forskjell på folk.
Han viste samme interesse og respekt for den «fremmede» kvinnens liv som han gjorde overfor den jødiske rådsherren i kapitlet foran. Samme lydhørhet, samme målsetting og samme gledesbudskap.
For oss skal dette være en tankevekker. Kjærlighet uten respekt er føleri. Respekten skal slå igjennom i møte med folk fra andre etniske grupper og/eller kulturer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det lærer vi av Jesus i Joh 4. Dette gjelder også sosiale grupper eller «klasser» som i folks bevissthet står lavere på rangstigen. Apostelens sjelesorg overfor slaveeieren Filemon er i så måte unik.
Han har ledet Filemons rømte slave, Onesimus, til tro og ønsker nå å forene de to:
«Kanskje ble han tatt fra deg en stund for at du skal få beholde ham for evig, ikke lenger som slave, men som noe mye mer – som en elsket bror. Det er han sannelig for meg. Hvor mye mer må han ikke da være det for deg, både som menneske og i Herren» (Filem 15–16).
En slave og en «herre» er blitt søsken i Kristus. De er elskede brødre med samme Far. De har samme arverett til himmelens rikdommer.
De er ikke lenger fremmede for hverandre. De hører sammen. Måtte denne holdningen komme oss under huden.
