Halmstrået og sennepsfrøet

Troen min alene klarer ikke å flytte fjell. Men jeg tror på han som klarer det

Jeg har vært kristen hele livet. Likevel kjenner jeg på at jeg har lite tro. Kanskje var troen sterkere i barndommen, men voksenlivet har ført med seg en del grublerier og intellektuell tvil.

Jeg kan føle meg som en hykler når jeg skal skrive eller holde en andakt. For hvem er jeg til å dele verdens viktigste budskap med andre, når jeg til stadighet strever med tvil?

Av og til kan troen fylle hele meg, og jeg opplever å se alt klart og tydelig. Andre ganger er troen som et halmstrå av håp jeg griper etter i mørket. Spørsmålet melder seg: Hvor mye tro skal til for å kalle seg en kristen?

Jesus sier noe om å ha tro som et sennepsfrø. Umiddelbart kjenner jeg meg igjen. Troen min kan nemlig føles som et bittelite frø. Men det Jesus forteller om denne troen, er ganske overraskende: «Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere» (Matt. 17,20).

Har jeg tro som kan flytte fjell? Det kjennes ikke sånn ut. Jesu ord er vanskelige å forstå. Hvis tro som et sennepsfrø kan flytte fjell, da må det vel bety at jeg ikke har tro i det hele tatt? Jeg har hvert fall aldri klart å befale et fjell til å flytte seg.

Mitt perspektiv på tro dreier seg fort om meg selv: Hvilken tro jeg klarer å mobilisere. Hvordan jeg føler meg. Hva jeg får til. Men det er ikke det troen på Jesus handler om. Troen på Jesus handler om hvem jeg tror på.

Paulus skriver følgende mens han sitter i fengsel på grunn av troen på Jesus: «Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer» (2.Tim. 1,12).

Jeg leste nettopp om de første kristne som ofret livet sitt for det de trodde på. På den ene siden var det inspirerende lesning, samtidig kjente jeg på skam over min egen skrøpelige tro. Hvor lenge hadde min tro holdt under forfølgelse, jeg som strever i et land med religionsfrihet? Nok en gang vendte jeg fokus innover på min egen grad av tro. Derfor ble det ekstra godt å lese svaret på mine grublerier i bibelverset over.

Paulus levde under forfølgelse, og til slutt ble han drept på grunn av sin tro og sin iver etter å dele den med andre. Han kunne skrevet at han holdt ut på grunn av sin egen sterke tro, men i stedet begrunner han det med at han vet hvem han tror på, og han er viss på at han er mektig (…).

Troen min alene klarer ikke å flytte fjell. Men jeg tror på han som klarer det. Jeg tror på han som er mektig til å stille stormer, helbrede syke og vekke opp fra de døde. Han som skapte verden og menneskene, og han som kan skape tro i et vantro hjerte.

Tilbake til halmstrået. «Å gripe etter et halmstrå» er et kjent uttrykk, og det kan som sagt føles beskrivende for troen min. Derfor måtte jeg undersøke hva uttrykket egentlig betyr. «Det norske akademis ordbok» skriver at det å klamre/klynge seg til et halmstrå egentlig handler om en druknende person, og at det overført betyr å klamre seg til den siste svake mulighet for redning eller for at noe skal kunne gjennomføres.

Slik er det. På grunn av alt det gale jeg har gjort, på grunn av alle mine feil og mangler, er jeg som en druknende person i møte med Gud. På dommens dag vil jeg gå under. Jesus er mitt eneste håp, på lik linje med røveren på korset som desperat ba Jesus om å tenke på ham. Selv om troen min er skrøpelig og ustabil, er det ikke den som skal holde Jesus i live.

Jesus holder meg i live. Halmstrået viste seg å ha røtter på fast grunn. Sennepsfrøet blir sådd i næringsrik jord. Jeg vet hvem jeg tror på.

«Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere»

Matt. 17,20