LAODIKEA: Noe av det mest vidu
...
LAODIKEA: Noe av det mest vidunderlige i alle disse sendebrevene er hilsenen menigheten i Laodikea likevel får, til tross for - eller på grunn av - sin ellers heller labre forfatning, skriver Tarjei Gilje. Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Frimodighet til å bekjenne troen
Del
Det går an å oppleve at man selv har liten kraft, men å samtidig forholde seg nært til Gud. Det går an å oppleve at omgivelsene kan synes truende, men å samtidig finne ro i tilliten til Herren.

I 2008 ble han som ansatte meg her i avisen, tidligere sjefredaktør Odd Sverre Hove, intervjuet i Normisjons blad Agenda 3:16. Journalisten spurte om han hadde en grunnleggende visjon for arbeidet i avisen. «Jeg ønsker å gi folk frimodighet til å bekjenne sin kristne tro», svarte han. Det var godt sagt.

Apostelen Paulus skriver i Efeserbrevet om at Kristus ved troen må få bo i våre hjerter. Det må være det rette utgangspunktet for den type frimodighet som Odd Sverre Hove snakket om. Ikke en frimodighet som er påtatt eller innøvd, men en frimodighet som naturlig finnes der når munnen kan bekjenne det hjertet er fylt av.

I begynnelsen av Johannes’ åpenbaring finner vi de såkalte sendebrevene. Der finner vi mye å tenke over når det gjelder den kristne menighets åndelige sunnhet.

I et av disse brevene, det som er stilet til menigheten i Filadelfia, leser vi: «...du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn».

Mange kan nok kjenne seg igjen i dette. Ytre fasader eller rammer gjenspeiler ikke nødvendigvis den indre kraften. Nettopp derfor er anerkjennelsen av at menigheten hadde holdt fast ved Jesu ord og ikke fornektet hans navn så kjærkommen.

Og her ligger en viktig lærdom: Det går an å oppleve at man selv har liten kraft, men å samtidig forholde seg nært til Gud. Det går an å oppleve at omgivelsene kan synes truende, men å samtidig finne ro i tilliten til Herren.

I kontrast til Filadelfia-menigheten leser vi brevet til menigheten i Laodikea, som kommer like etterpå. Ytre sett kan omgivelsene ha sine likhetstrekk. Men selvforståelsen ser ut til å være nokså ulik.

Menigheten i Laodikea trodde det stod bedre til med dem enn det gjorde. Det er verken oppfinnsomt eller uberettiget å hevde at brevet til menigheten i Laodikea kan ha noe å si til oss som kristne i Norge i dag. For den ytre rikdommen er på plass. Men hvordan står det til med det åndelige livet?

Noe av det mest vidunderlige i alle disse sendebrevene er hilsenen menigheten i Laodikea likevel får, til tross for - eller på grunn av - sin ellers heller labre forfatning: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» Slik er vår Gud.

Menigheten i Laodikea ble kritisert for sin lunkenhet. Vi kan bli lunkne ved å forholde oss distansert til troen og til troens fellesskap. «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet», leser vi i 2. Kor 12,9.

Den som kan si med apostelen Paulus at «når jeg er svak, da er jeg sterk», den er på linje med menigheten i Filadelfia.

For en del år siden stod daværende forsamlingsleder Gunnar Ferstad i Bergens Indremisjon i spissen for en taleserie som ganske enkelt het «Tilbake til Jesus». I all sin enkelhet betoner dette den fundamentale erkjennelsen som vi også kjenner igjen fra beskrivelsen av menigheten i Filadelfia.

Og herfra går også linjen til Odd Sverre Hoves uttalte ønske om å gi folk frimodighet til å bekjenne troen. Ingen ting av det vi gjør i Dagen kan være viktigere enn nettopp dette. Ingen ting av det vi gjør i menighetene kan være viktigere enn dette.

At Kristus får bo ved troen i hjertene, slik at styrken kommer fra ham og ikke fra oss. Da er det ikke så truende om vi ser trekk i samfunnet rundt oss som peker i en annen retning enn den vi skulle ønske.

Det kan virke som fromt snakk, dette. Og den enfoldige tilliten til Gud må ikke forveksles med naivisme eller resignasjon. Den flytter oss ikke ut av den kampen som livet på mange måter er på alle steder og til alle tider.

Men den gir et utgangspunkt som bærer. Ikke tilliten til oss selv, til våre fasader eller strukturer. Men tilliten til Jesus Kristus. Ut fra denne tilliten blir den frimodige bekjennelsen ikke krampaktig, men ydmykt takknemlig.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Johannes’ åpenbaring 3,20

andakt,tarjei gilje