Jonas kapitulasjon
«Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land» (Jona 1:9).
Jona hadde kommet med en innrømmelse. Allerede tidlig på sjøreisen hadde han sagt at han flyktet fra sin Gud. Men sjøfolkene skjønte ennå ikke at dette var årsaken til det forferdelige uværet. De kastet lodd, for de tenkte det ville avsløre hvem den skyldige var. Loddet falt på Jona. Da ante de sammenhengen. I et eget intervju bekjente Jona åpent for dem hvem han tjente
Sjøfolkene var religiøse og tok vitnesbyrdet på ramme alvor. De «ble grepet av redsel». Hvis Jonas Gud var overordnet alle ting og dermed også havets Gud, ja, da måtte det være Han som sto bak denne faretruende stormen – for å straffe sin tjener.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå var Jona kommet til siste fase: Han «la seg flat». Ga opp fluktens vei: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere.» (vers 12).
Ærlig overfor sjøfolkene, åpen på hvem hans Gud egentlig var, og uten å unnskylde seg. Full kapitulasjon. Dette ble Jonas vei tilbake sin Gud.
Også i dag flykter noen bevisst fra Gud. Veien tilbake starter med en kapitulasjon. En innrømmelse.
Ydmykende, men nødvendig.
