Jonas flukt
«Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Jaffa og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord … » (Jona 1:3).
Prisen for å gå Guds ærend ble for høy. Jona ville ikke risikere aggresjon i tilhørernes øyne. Senere nevner han det som aller mest motiverte ulydigheten: At Gud faktisk ikke gjennomfører dommen likevel, hvis folk omvender seg (Jona 4:2).
Det scenariet ønsket han ikke. Han hadde Ninives grusomheter i vrangstrupen. Han kunne ikke tenke seg noen mild behandling av dem – selv om de omvendte seg!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det ser altså ut til at Jona verken ønsket å forkynne anklage og dom over gudløsheten eller trøst når grove syndere omvendte seg. Dette skjønte nok ikke sjøfolkene. De visste bare at Jona flyktet fra sin Gud, det hadde han fortalt dem (1:10).
Nå kom et forrykende uvær. De erfarne sjøfolkene skalv av redsel og ropte hver til sin Gud. Skipsføreren hentet Jona opp fra kahytten. Nå hørte han at de mumlet om loddkasting. For noen må jo ha skylden for dette uværet!
Loddet falt på Jona, og han tok straks hintet. Uværet var regissert av den Gud han flyktet fra. Nå var han innhentet.
Hva har denne andakten lært deg om Gud?
