Makt og myndighet

«Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn …» (Joh 1,12).

Selv om vi i praksis ikke alltid skiller begrepene er definisjonen av ordet myndighet – «rett til makt». Dette forhindrer ikke at noen kan sitte på makt og rå over større maktmidler enn de har lov til å benytte. Her ligger jo også urettens kjerne: bruk av makt som en ikke hadde rett til å utøve. Gud satte grenser for menneskers maktutfoldelse på ulike myndighetsområder. En myndighet er en institusjon som har rett til å utøve makt innenfor et definert samfunnsområde. Fullmakt og autoritet gir rett til begrenset maktutfoldelse.

Vi ble gitt både myndighet og makt i eget liv av Skaperen selv. Men hvordan forvalter jeg den makten jeg har fått? Og hvilken rett har jeg til å utøve den? Her stiller vi noen av livets viktige spørsmål. Ofte handler det om å avstå fra å benytte den makten jeg rår over fordi jeg har respekt for en høyere autoritet. Ved å avstå fra maktbruk kan jeg nemlig vinne retten tilbake for flere enn meg selv.

Å avstå fra å bruke maktmidler er ikke synonymt med å oppgi sine rettigheter. Likevel kaller Kristus oss også til dette. Selv avstod han både fra å hevde myndigheten og utøve makten han hadde som Guds sønn. Slik ble han en tjener og vant retten for oss alle til å kalle oss Guds barn.