Gud glemmer ikke
En mor kan ikke glemme sitt diende barn! Men om hun skulle gjøre det – sier profetene – kan Gud ikke glemme sine barn!
Det er kanskje visse ting bare en kvinne fullt ut kan forstå. Profeten Jesaja stiller et spørsmål. Kanskje er det bare kvinner som også er mødre, som fullt ut kan svare på det: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn?»
Spørsmålet er retorisk. Det lyder som et svar på folks fortvilte opplevelse. De kjenner seg forkastet og forlatt. Fordi deres land er okkupert og store deler av folket er drevet bort. Hvor er Gud, Han som førte folket ut av Egypt og gav dem dette landet? Hvorfor er vi havnet i denne situasjonen? Deres konklusjon er klar: Herren har forlatt oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kanskje du før har kjent det som Israelsfolket? Kanskje du kjenner det slik nå?
Kan en kvinne glemme sitt diende barn? Det er profetens retoriske respons.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn? Dette får dere mødre svare på. For jeg er bare en mann. Nei – det kan hun vel ikke.
Det er minst to grunner til det, sier kvinner: En mors omsorg for en nyfødt er svært sterkt. Det ser vi i hele skaperverket. Ikke bare hos måser og deres unger – eller hos bjørner og deres binner – men også hos oss mennesker.
Alle mødre har en svært sterk omsorg for sin nyfødte og gjør alt hun kan for å beskytte sitt diende barn. Dag og natt. Siden jeg er gift med en kvinne som har født tre barn, har jeg sett det. Hun glemmer ikke sitt diende barn. Når det har gått en stund begynner det diende barnet å skrike.
«Morsfølelsen» vekkes, sies det. Jeg har ikke hørt om begrepet «farsfølelsen». Morsfølelsen gjør at moren og barnet er knyttet til hverandre på en helt spesiell måte, som vi menn ikke har på samme måte. Båndet mellom mor og barn er så sterkt og helt spesielt at når barnet skriker, vekker det opp alle hennes følelser – og enda det er midt på natten og mor er trett, får barnet sin rett.
Jeg har i tre perioder av livet sagt til min kone: «Ja, i natt var det jo stille og rolig.» Men hun som tydeligvis ikke sov like tungt, sa igjen og igjen: «Ja, det tror du…»
«Kan en kvinne glemme sitt diende barn», spør profeten Jesaja? Nei.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den andre grunnen til at en mor ikke kan glemme sitt diende barn er at hun vil merke det på sin egen kropp. Om barnet blir forsømt får mor melkespreng. Brystet blir så fullt av melk at det sprenger på.
Vi kan glemme ting. Navn. Mennesker. Tidspunkter og avtaler. Vi kan glemme Gud.
En mor kan ikke glemme sitt diende barn! Men om hun skulle gjøre det – sier profetene – kan Gud ikke glemme sine barn! Gud husker. Han glemmer ikke. Aldri. Selv ikke når det ser slik ut for oss.
«Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer står alltid for mine øyne.»
Slik er Guds kjærlighet! Særskilt mot sine barn som han har inngått en pakt med.
Mors kjærlighet bærer barnet. Nærer barnet. Hennes kjærlighet rekker dog bare for dette livet. I Guds kjærlighet ble vi skapt. Guds kjærlighet bærer oss. Han nærer oss alle. Han kunne ikke forlate oss i vår synd eller bare overlate oss til oss selv. Hans kjærlighet til sine barn rekker inn i evigheten.
«Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud», sier Bibelen. «Men at Han har elsket oss og gitt oss sin Sønn til soning for alle våre synder.» I Kristi utstrakte, naglemerkede hender ser vi Guds evige kjærlighet til oss. For Hans skyld er vi aldri glemt av Gud, men innskrevet i Livets bok og i Hans eget hjerte.
«Men jeg er ikke Guds barn.» Sier du. Neivel. Men du kan bli det! I dag! Ved å stole på Jesus til din frelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bibelens løfte er: «Men alle dem som tok imot Ham gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Siden Han har husket deg og tegnet deg i Sine hender, bør du aldri glemme Ham. Du trenger ikke tatovere Hans navn på din kropp, men si: «Skriv deg, Jesus på mitt hjerte, du min konge og min Gud, at ei lyst, ei heller smerte, deg formår å slette ut! Denne innskrift på meg sett: Jesus ifra Nasaret, den korsfestede, min ære og min salighet skal være!»
Fryd deg, himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og viser barmhjertighet mot de hjelpeløse som hører ham til. Sion sier: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.»
«Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer står alltid for mine øyne.»
Jesaja 49,13–16
