Han er ikke lenger i en krybbe

Også i år minner julefeiringen oss om hvor viktig den kristne tro har vært i norsk historie.

I år har visst den sedvanlige debatten om julegudstjenester vært litt mer dempet. Men den er neppe borte. Juleevangeliet har aldri vært uten motstand.

For kristne skulle høytiden først og fremst være en anledning til å komme litt nærmere det mest overveldende av alle mysterier, nemlig at Gud ble menneske. Det er uutgrunnelig. Heller enn å klage over motstanden, kan vi som kristne derfor minne hverandre om det som skjedde, så det får slå dypere røtter i oss.

En av de juleplatene, eller det var vel strengt tatt en julekassett, jeg husker best fra barndommen, er «Jul med Børud-gjengen» fra 1989. Der kommer noe av Arnold Børuds evangelistiske innstilling til syne. Han opererte først i Den norske kirke lokalt, men kom med årene til å få et uvanlig bredt nedslagsfelt.

I en av sangene fra 1989 er han tydelig opptatt av å beskrive Jesus som noe mer enn en historisk forestilling. Han vil trenge lenger inn i juleevangeliet enn til den ytre skjønnheten og idyllen, i den grad det overhodet var idyll å spore rundt krybben i Betlehem.

«Hvis du vil feire dagen for hans fødsel, så ikke glem at han er voksen nå. Han er ikke lenger i en krybbe. Dette vil han at du skal forstå», sang Børud-gjengen for 30 år siden.

En mulig lesning er å se teksten som en, antakelig indirekte, respons til til en av de mest kjente adventssangene vi har, der det heter: «Nå tenner vi det første lys, alene må det stå. Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå». For vi venter jo ikke på noe lite barn. Vi venter på at kongenes Konge skal komme igjen. Men ikke minst i adventstiden kan vi ta del i den forventningen som jødefolket hadde båret på lenge, forventningen om at Gud skulle sende Messias.

I en annen av våre mest kjente adventssalmer, «Tenn lys», skrevet av Eyvind Skeie, synger vi første søndag i advent: «Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.» Et møte mellom himmel og jord kan høres i overkant svulstig ut. Slik kan det bli med mye av det vi sier om Gud. Vi kan bruke de rette ordene, uten at vi dermed nødvendigvis forstår dem, og også uten at vi nødvendigvis egentlig tror på det vi sier.

Men for noen av dem som levde på Jesu tid, for dem som fikk møte ham, var ikke møtet mellom himmel og jord bare noe abstrakt. De som så Jesus i krybben, de så ham like konkret som de så andre nyfødte barn. Haldis Reigstad uttrykker det så vakkert i sangen som barnebarna hennes i Garness synger: «De som fant veien til krybben stod ansikt til ansikt med Gud».

Møtet mellom himmel og jord er ikke så abstrakt som vi først kan tenke oss. For Gud har etterlatt mange spor av himmelen på jorden. Hver gang vi ser virkelig kjærlighet utfolde seg, hver gang vi ser godhet på nært hold, hver gang vi opplever nåde, så ser vi et glimt av himmel. Av Guds skapervilje. Av lyset.

Så vi kan helhjertet slutte oss til bønnen om slike møter. «La riket ditt komme», lærte Jesus oss å be. Ikke fordi Guds rike ikke har kommet, men fordi Guds rike stadig kommer. Fordi de glimtene av himmel vi allerede har sett, kan bli flere og tydeligere.

Fordi lyset kan nå flere. Fordi fortellingen om dette lyset ikke handler om at vi skal bli selvlysende, billedlig forstått, eller at vi selv skal vaske bort det ved oss som hindrer lyset fra å skinne. For dette lyset skinner av seg selv. Men vi trenger hjelp til å oppdage det.

Et av lysets kjennetegn er at det ikke skal så mye til før det blir en synlig effekt. En liten fyrstikk kan lyse opp en god del, og en enkel lampe kan lyse opp et helt rom. Lyset har stor gjennombruddskraft i møte med mørket.

Det gir håp. Målet med Jesu tjeneste på jorden var ikke å formørke våre sinn, men å opplyse dem. Det sanne lyset var ment å skulle skinne. «Opplys enhver i sjel og sinn, å finne veien til deg inn», synger vi i Her kommer dine arme små.

I den nevnte Arnold Børud-teksten fra 1989 mer enn aner man et behov for å gå i rette med deler av den norske juleromantikken. Han bruker nettopp et slikt begrep for å forklare:

«All romantikk kan skjule Skriftens ord. Men bakom glans og prakt kan du finne sannheten. Ja, julen får først mening når du møter Frelseren.»

Så lyder refrenget:

«Allerede da han lå i krybben var Guds plan og vilje meget klar: Jesus kom hit ned til jorden for å gi sitt liv.»

Og i et soloparti synger komponisten selv:

«Han ga sitt liv for deg, tok syndens straff på seg. Og fortsatt er han julegaven ifra Gud til deg.»

Dermed er sangen ikke noe forsøk på å tone ned gleden over julen. Vi kunne sagt snarere tvert imot. Aldri blir gleden over julen så dyp og sterk som når vi kan se den i sin rette sammenheng. Da blir det avklart en gang for alle, slik vi synger det i en av våre aller vakreste julesalmer, Det hev ei rose sprunge:

«No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.»

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. (...) Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Johannes 1,5-9