NY START: Muligheten for en ny
...
NY START: Muligheten for en ny begynnelse er til stede for oss alle, skriver Kjell Hagen. Foto: Adobe Stock
andakt
– Vær oss nådig, Gud!
Del
Når vi dømmes av Herren blir vi refset, for at vi ikke skal leve i selvbedrag. Derfor er det nødvendig å skvære opp og eie en ren og våken samvittighet.

Fordømmelse er et ord mange strever med, både i forhold til eget og andres liv. Men det finnes en vei ut av uføret. Det er å erkjenne eget nederlag, slik kong David gjorde.

Det er lett å felle en forhastet dom, uten vilje til forståelse og medfølelse. Da har vi glemt at der synden er stor, er nåden enda større.

Jesus lærer oss noe viktig om dette i Berg-prekenen: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt.» Luk. 6,37

Våre meninger må ikke bli forhastede slutninger og dommer over andre på sviktende grunnlag. Det kan en dag slå tilbake på oss selv.

Ettergi, forlat – det betyr å sette fri. Vi skal ikke dvele ved minnet av det onde i håp om hevn, men be om kraft og styrke til å tilgi, selv om det i mange tilfeller kan føles svært vanskelig. Og det å tilgi er ikke det samme som å frita personer fra å stå til rette for sine handlinger.

I beretningen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, viser Jesus sin storhet på flere måter. Det begynner med hans makt til å tilgi og lege sjelens sår, noe som bringer ham i et sterkt motsetningsforhold til datidens religiøse ledere. Det hendte at skriftlærde og fariseere førte noen til Jesus, men når det skjedde var det for at vedkommende skulle dømmes og Jesus felles. Lovens måte å behandle syndere på var å steine dem. Bøddelen viser ingen skånsel.

Jeg synes å ha hørt det også i vår tid: Her må det reageres og statueres et tydelig eksempel! Vi blir overivrige på Guds vegne. I stedet for å vise mildhet og omsorg, seirer trangen til å demonstrere egen rettferdighet og skrifttroskap. Det har gjort sårene større og byrdene tyngre for mange mennesker.

Frelserens måte å behandle syndere på er å tilgi. Kvinnens bøyde hode og skjulte ansikt røpet hennes frykt og fortvilelse. Ingen behøvde å fortelle henne at hun hadde gjort noe galt, det visste hun meget godt selv. Det hun trengte var å høre hvordan hun skulle få orden på livet sitt. Få tilgivelse og selvrespekt.

Fariseerne hadde strategien klar, trodde de: Hvis Jesus fordømte kvinnen var han ingen frelser, loven kunne gjøre det samme. Fordømte han henne ikke, ville det være uttrykk for forakt for loven. Men heller ikke denne listige planen slo til. Han som kjenner hjertene avslørte dem grundig. De kunne til slutt ikke fordømme henne – og Jesus ville ikke.

Beretningen avslører tidens dobbeltmoral. Kvinnen bærer hele skammen alene, mens mannen hun var sammen med går fri. Redningen blir at hun møter ham som er synderes venn, hun møter Jesu ømhet og visdom, hans oppgjør med synden og hans innsikt i et urolig menneskehjerte. Jesus fordømmer ikke, men oppfordrer henne til ikke å synde mer «fra nå av».

Hendelsen fant sted tidlig om morgenen. Som solen brøt fram og varslet en ny dag, brøt lyset fram i hennes indre.

Evangeliesenteret og andre tiltak har lært oss at løsningen ikke er å møte hjelpetrengende mennesker med lov og bud og urimelige krav. I stedet får guttene og jentene høre gang på gang: Ennå er det håp, selv om det har gått galt mange ganger.

Men vi må aldri glemme hva oppgjøret kostet Jesus, Guds sønn. Han som var hellig og ren ble gjort til synd – helt og fullt for vår skyld. Jesus har ordnet alt for oss. En kjærlighet som får oss til å skjerpe alle sanser. Vi vil leve for ham.

I Rom. 8,1 møter vi en sterk proklamasjon: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus.» Apostelen Paulus underviser oss om at synden er sonet og gjelden betalt. Kristus har satt oss fri til å kunne bevege oss i hans gode, velbehagelige og fullkomne vilje.

Når vi dømmes av Herren blir vi refset, for at vi ikke skal leve i selvbedrag. Derfor er det nødvendig å skvære opp og eie en ren og våken samvittighet.

Det er ingen grunn til å leve i stadig selvbebreidelse. Kjærlighet måles ikke etter hva vi eier eller føler, men etter hva vi gjør og er villige til å ofre. Apostelen Johannes sier: «For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.»

Gud er mer barmhjertig mot oss enn vi til tider kan være mot oss selv. Han kjenner til vårt svik, og han vet alt det vi ikke vet selv. Vi får bekjenne vår synd, ta imot tilgivelse, løfte vårt blikk og glede oss over Guds velbehag. Fra å følge fordømmelsens vei kan vi falle til ro i fellesskapet med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Muligheten for en ny begynnelse er til stede for oss alle.

«Vær meg nådig, Gud, i din trofasthet, slett ut mine overtredelser i din store barmhjertighet. Gjør meg ren og fri for skyld, og rens meg for min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.»

Salme 51

kjell hagen,andakt