Brev til en pionermisjonær

Pionermisjonæren Titus hadde en av sine tøffeste misjonærperioder på øya Kreta. Han kom dit sammen med Paulus, men var nå alene tilbake.

I fantasien ser jeg for meg en av vennene hans komme løpende opp fra en havneby: «Titus! Brev til deg. Det er fra Paulus.»

Titus tok brevet. Kanskje satte seg for seg selv under et oliventre. Det tok fem minutter å lese brevet.

Et alvor la seg over ham. Snakk om høye idealer! Paulus skrev om åndelig lederskap. Brevet var som et speil for åndelige ledere. De kvalitetene apostelen la vekt på gjaldt både holdninger, temperament, livet i nære relasjoner, lærebevissthet og formidlingsevne. Menigheten er ikke noe mindre enn et Guds hus, og åndelige ledere skal være «Guds husholdere» (1:7). De skal ha et særlig tilsyn med forsamlingens indre liv og være forbilder.

Paulus kjente miljøet på Kreta og gikk inn på hvordan ivareta de ulike aldersgruppene (2:1–10). Eldre menn. Eldre kvinner. Yngre menn. Yngre kvinner. Viktige begrep var «sindighet» og «verdighet».

De fleste kristne hadde en fortid preget av samtidskulturen. Nå måtte Titus snakke nokså konkret – både når mange nye kristne var samlet, og når han og ledertypene var samlet. Falskhet, fråtseri, drukkenskap, krangel og pengebegjær preget mange nærmiljøer og familier. Tjenere lurte til seg husfolkets eiendeler. Noen agiterte for en blanding av jødiske og hedenske tanker (1:10–4). Det pirret de mest religiøse. Hadde de glemt kvelden da Paulus tok et alvorlig oppgjør med denne vranglæren?

Guds menighet er kalt til å være lys i mørket. De nye idealene innebar derfor både noen tydelige nei – og noen tydelige ja: Ja til omsorg «der det er behov for det» (3:14). Paulus tenkte kanskje på marginaliserte grupper.

Titus leste brevet en gang til. Litt roligere. Nå kom gleden. Tenk å være plassert midt i Guds egen frelseshistorie med verden! Den hadde begynt i evigheten, men nå var den nye grensesprengende fasen kommet. Den «fastsatte tiden». Gladmeldingen fra himmelen ble spredt (1:3). Hvordan? Gjennom apostlenes budskap om Jesus. Han bærer med seg «håp om evig liv» (1:2). Jeg, pionermisjonæren Titus, er med på dette store «prosjektet»! «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker» (2:11).

I landsbyene her på Kreta hadde mange allerede tatt imot budskapet, vendt om, blitt døpt til Jesus og blitt arvinger til himmelen (3:4–6). De var blitt født på ny ved Den Hellige Ånd, ikke ved religiøse kraftanstrengelser eller meditasjon. Et verk av Gud selv!

Jo da, det gamle livet hadde fortsatt en alliert i hver enkelt kristen. Paulus kalte denne alliansepartneren kjødet. Derfor så konkrete formaninger. Men likevel: Gud selv hadde besøkt øya. Av ufortjent godhet.

Og han hadde begynt en gjerning. Ikke bare lederemnene, men også de andre var i ferd med å bli preget av de høye idealene. Dagliglivet fikk en ny farge. Omsorg i stedet for likegyldighet. Utstrakte hender i stedet for hevngjerrighet. Positive samtaler i stedet for baktale. Troskap i stedet for sex «på si». Bønn om tilgivelse i stedet for harde fronter. De hadde begynt på en ny vei mot et nytt mål. Evangeliet bar med seg en åndskraft som forandret folk.

Men … ikke alt gled på skinner. Titus leste brevet en tredje gang. Tankene gikk til gårsdagen. Blant de nye kristne i nabolandsbyen var en konflikt blusset opp. Var det en maktkamp som pågikk? Titus ble ikke klok av det han hørte. Begge gruppene hvisket noe om en urett som den andre gruppen hadde begått. Hm.

Titus rettet ansiktet oppover. Gjennom bladverket på oliventreet så han noen glimt av himmelen. Han ropte stille: Hjelp meg, Gud. Hjelp meg.

Titus brev handler om forholdene der og da. Men problemstillingene kjent overalt der Guds menighet bygges. Be om visdom og dømmekraft for dem som står midt i det.

Men da Guds, vår frelsers­ godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rett­ferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin ­miskunn, ved badet til gjenfødelse og for­nyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utløst over oss ved Jesus ­Kristus, vår frelser.