Den dobbelte slagmarken
«Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv om komme til kort» (1 Kor 9.26).»
Paulus sier i sitt brev til Efeserne at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter i himmelrommet. Likevel erkjenner han også den indre kampen.
Slaget om oss selv er like virkelig som kampen mot ytre, usynlige krefter. Dette andre perspektivet i vår kamp som kristne er like undervurdert som det første. Mange vil jo ikke kjempe i det store og det hele – bare forsvare egne privilegier og rettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det finnes også edle kristne som aksepterer den åndelige kampen som nødvendig for egen og andres frelse.
Kampen mot oss selv forutsetter at vi ser den som nyttig. Dersom personlig komfort er det primære vi beskytter, vil striden fremstå som en forsvarsstrategi for egne interesser. En slik innstilling vil ikke ta opp kampen mot det som bibelen kaller «kjøttets begjær». Da Jesus kjempet i Getsemane maktet ikke disiplene å stå med ham i bønn.
Vi kan alle kjenne oss igjen. Vi vet at vi har sviktet. Likevel fortsetter vi å ta opp kampen mot det som kommer innenfra. I følge Mesteren er det ikke det som kommer inn utenfra som forurenser et menneske, men det som kommer fra hjertet og slipper ut gjennom munnen.
