Dårskap eller visdom
La oss være vise – og søke frelse før det er for seint.
I tidligere tider var det ikke uvanlig at adelsmenn og kongelige hadde narrer i sitt palass. De skulle underholde gjestene med gjøglerier, gjerne ved å spille dum.
En adelig gav en dag en kjepp til narren sin med beskjed om at den kunne han beholde til han traff på en som var større dåre en han selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så hendte det at lorden ikke så lenge etter ble svært syk – og det ble etter hvert tydelig at dette var en sykdom med dødelig utgang. Da narren besøkte lorden, sa lorden.
– Nå min gode narr, skal jeg ut på en lang reise.
– Og når kommer Deres nåde tilbake? Om en måned?
– Nei!
– Når da? Om et år?
– Nei!
– Når da?
– Aldri!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Aldri? Og hvilke forberedelser har Deres nåde gjort for at alt skal være klart ved framkomsten til målet?
– Ikke noen?
– Reiser Deres nåde virkelig bort for alltid uten å ha gjort noen som helst forberedelser for reisen?
– Se her, ta min kjepp, jeg skulle aldri ha gjort meg skyldig i en sådan dårskap, sa narren.
«Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap», sier Salomos ordspråk 1,7, og Jesus setter det i sterkere relieff når han sier:
«Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Og hva kan et menneske gi som vederlag for sin sjel? (Markus 8,36–37.)
Så la oss være vise – og søke frelse før det er for seint.
